Globaliseringsmotstandere og venstreradikale påstår stadig vekk at vi lever i en nyliberal tid, der demokratitet og staten betyr mindre og markedet betyr mer. Men kan dette egentlig stemme?
Det er selvsagt en komplisert oppgave å vurdere forholdet mellom stat og individ til enhver tid. Likevel er det helt sikkert at man de siste årene har sett en utvikling i retning av mer individuell frihet på mange områder. Tilfeldige eksempler på dette er flere skjenkebevilgninger, utvidede åpningstider, større aksept for homofile og lesbiske, konkurranseutsetting av en del offentlige tjenester, åpning for private tv- og radiokanaler og lavere tollsatser på mange områder.
Selv om disse endringene er viktige nok i seg selv befinner de seg på et veldig overfladisk nivå. De fleste endringene vi ser i retning av mer frihet er små detaljer, som er viktige nok, men som ikke endrer den grunnleggende troen på statens plikt og evne til å kontrollere mitt og ditt liv. Nordmenn aksepterer ikke lenger at den lokale matvareforretningen må stenge kl 16.30, men ser det som helt naturlig og nødvendig at staten lager regler for åpningstidene. Nordmenn er uenige i detaljene, som blir sett på som gammeldagse og for rigide, men ser det som helt naturlig at det er staten sin rolle å komme opp med nye, litt mer liberale, detaljer.
For å vurdere om vi er inne i en nyliberal tid i Norge i dag bør man heller se på de store linjene, nemlig respekten for de grunnleggende verdiene og prinsippene som liberalismen er bygget på. Respekten for privat eiendomsrett er kanskje den mest sentrale av alle disse, og dersom man ser på hva som har skjedd med denne de siste årene er (ny)liberalismen langt, langt unna.
For å ta offentlige utgifter som prosent av BNP først. Rundt 55% av verdiskapningen i fastlandsøkonomien går gjennom offentlig sektor. Etter en nedgang tidlig på 90-tallet har denne prosenten økt svakt de siste årene. Norge ligger her godt over snittet i EU. Over 30% av de sysselsatte er i Norge ansatt i offentlig sektor, noe som er skyhøyt over gjennomsnittet i EU. Etter en kraftig vekst på 70- og 80-tallet har andelen offentlig ansatte nå stabilisert seg, men en nyliberal nedgang er langt unna.
Ingenting tyder på at respekten for eiendomsretten ellers har styrket seg. I løpet av kort tid har vi sett tre saker som tyder på at denne respekten faktisk er svekket. Den nye røykeloven har vært mye debattert, men samme hvilket syn man har konfiskerer faktisk denne loven retten til å bestemme over egen eiendom fra eierne av utesteder. Samtidig går det nå mot en ny tomtefestelov der fester får rett til å kjøpe eiendommen for en pris som i de fleste tilfeller ligger langt under markedsverdi. Dette er et gigantisk overgrep mot den private eiendomsrett og avtalefrihet. Et tredje graverende eksempel er Norsk Tippings nye monopol på spilleautomater, i praksis en nasjonalisering av en hel industri, noe vi ikke har sett i Norge på lang tid.
Totalt sett tyder ingenting på at vi er inne i noe som kan kalles en nyliberal tid. Selv om noen regler har blitt liberalisert er offentlig andel av BNP voksende, andelen offentlig ansatte rekordhøy og respekten for eiendomsretten rekordlav. Er “nysosialistisk” en mer dekkende beskrivelse?
—
(Nyliberal kan forøvrig bety mange ting. Enkelte bruker det som en betegnelse på en forlengelse av sosialliberalismen, se Sigurd Skirbekks utredning. I min tekst er uttrykket brukt som ny klassisk liberalisme.)
