Den tåpelige striden rundt salget av Bolærne demonstrerer hva som skjer når staten har ansvaret. Også når det handler om religiøse bygg.
Vi har tidligere kommentert hvordan Ap i forbindelse med en helt legal avhendelse av statlig eiendom til private igjen viser sin populisme som alltid kommer til syne i opposisjonstid.
Salget av Forsvarets eiendommer til private er vedtatt i et bredt kompromiss mellom Ap og regjeringspartiene. Kompromisset var en del av en avtale om statsbudsjettet, og Ap har allerede brukt pengene til å saldere (finansiere) sitt budsjett. Når Ap i striden om Bolærne vil omgjøre salget ved at Stortinget griper inn f.eks ved ekspropriasjon (staten skal bruke statens maktmidler for å stjele en eiendom staten inntil videre eier!), viser partiet den vilje til å bruke såkalte monopolpenger som Stoltenberg ofte krisiserer SV for. Snakk om å møte seg selv i døren!
I dag har Aftenposten nærmest kastet seg på populistbølgen og i et oppslag om at det religiøse samfunnet Smiths venner i dag er i besittelse av eiendommer verdt 1.3 milliarder kroner. En bevisst strategi gjennom 20 år betaler seg. Det er så vi hører spørsmålet: Med så store verdier, hva trenger Smiths venner egentlig Bolærne til?
Så nærmer Aftenposten seg vårt poeng i denne sammenheng: Smiths venner har altså denne utrolige eiendomsmassen, som skal være bra vedlikeholdt og velholdt (noe som er grunnen til den anslåtte verdien), mens statskirkens eiendommer (ivaretatt av stat og kommuner) nærmest råtner på rot. Det er til og med diskutert å selge kirkebygg for at det offentlige skal fri seg fra den tunge vedlikeholdsbyrden som har akkumulert.
Aftenposten får illustrert poengene på gullfat av de ansvarlige i Smiths venner, men klarer ikke å presentere konklusjonen selv: Smiths venner baserer seg på frivillig innsats, gaver, dugnad og offervilje blant sine medlemmer. I et religiøst samfunn som ikke er garantert sitt jordiske gods av staten er det den enkeltes vilje til å bistå og bidra for noe han eller hun tror på og har et bevisst forhold til.
I motsetning kan man holde frem den statsautoriserte religionen og dets organisasjon, statskirken, som knapt klarer å fylle sine religiøse forsamlingshus, unntatt i høytidene. Der staten tar ansvaret smuldrer den enkeltes ansvarsforhold opp. Hvorfor skal vi bry oss når staten tar ansvaret? Konsekvensen av statlig ansvar og eierskap viser på de mange kirkene hvor prestene holder gudstjeneste i fare for eget og menighetens liv; taket kan jo rase ned over salmesangen!
Misunnelsen er i et sosialdemokratisk samfunn like uutryddelig som arvesynden. Stikk i strid med det kristelige budet ”du skal ikke begjære din nestes…”. Et mer talende eksempel på samfunnets avkristning finnes knapt. Spesielt hvis det har med penger og eiendom å gjøre. Noe som for øvrig er nevnt i dèt av de 10 bud jeg hinter til. Aftenposten spiller i dag så utilslørt på denne misunnelsen at det er en skam.
Smiths venner gir svar på tiltale: Det ligger ikke noe økonomisk spekulativt over ervervelsen av disse eiendommene. De brukes aktivt i det religiøse samfunnets arbeid; det er bl.a forsamlingshus for religiøse seremonier, og brukes også i menighetenes ungdomsarbeide. Til arbeide med film, musikk, drama og ulike typer sport. Også her viser det frivillig organiserte samfunnet sin styrke i forhold til statlig autoriserte ungdomsklubber og terapeuter.
Sjelden har vi sett slik anskuelighetsundervisning demonstrert, over for et så ignorant publikum som de konservatives hovedorgan i Norge. Hva var egentlig Aftenpostens hensikt med dagens artikkel?
