I dag markerer vi datoen en liberalistisk revolusjonær døde.
I dag er det 195 år siden Thomas Paine døde, hele 72 år gammel. Tross hans innsats for sitt selvvalgte hjemland USA og vennskapet med statsmenn og USAs øverste politiske ledelse døde han fattig, alkoholisert og foraktet. Men hans innsats lyser i liberalismens historie. Han var en reisende liberalistisk revolusjonær – som talte frihetens sak uanfektet de konsekvenser det fikk for ham selv.
Thomas Paine var engelsk av fødsel (f. 29.januar 1737 i Thetford i Norfolk). gift 2 ganger, men døde ensom og barnløs. Han nådde for sin tid å bli gammel, langt over det vanlige for men av hans stand. Paine deltok i 2 revolusjoner på like mange kontinenter, og forsøkte å starte en tredje. I sitt hjemland. Der ble han lyst fredløs og unnslapp så vidt galgen ved å rømme utenlands. Det er som skribent han ble kjent – og i sin samtid også beryktet. Og som skribent er det hans triumfer feires. Han er forfatteren bak Common sense, The rights of man, og Age of reason.
Han valgte selv sitt hjemland
Han forsøkte seg i forskjellige yrker, og deltok i ulike politiske klubber, men publiserte lite og var nokså anonym, inntil han høsten 1774 med et anbefalingsbrev fra Benjamin Franklin i lommen dro til de engelske koloniene i Nord-Amerika, der han 30.november 1774 gikk i land i Philadelphia. Og der, i koloniene, følte han allerede i luften friere og friskere drag enn hjemme i England. Han fant sitt talent, og sitt kall; å skrive, og publisere tanker og ideer.
I koloniene var det opprørsstemning, mot kong George III, som skattla borgerne for å få betalt krigene sine på kontinentet. Men kolonienes innbyggere hadde ingen rett til å få folk valgt til parlamentet og være med å bestemme over hvordan deres penger skulle brukes. I dette faktum lå kimen til revolusjonen, i helt naturlige krav om medbestemmelse som kongen og hans menn avviste.
Common Sense og American Crisis
Med pamfletten Common sense, publisert anonymt 10.januar 1776, gav den nylig ankomne engelskmannen Thomas Paine uavhengighetsideene en folkelig, rettfrem språkdrakt som skapte en revolusjonær stemning. Den lille pamfletten fikk en enorm utbredelse i de engelske koloniene i Nord-Amerika. Paine talte for uavhengighet, republikk og allmen stemmerett. Han ville skape en egalitær republikk, der parlamentet ikke engang var et tokammersystem.
Under uavhengighetskrigens vanskelige år (1775 – 1781) oppildnet han sine medborgere med en serie pamfletter, kalt American Crisis. Derfra har vi bl.a ordene ”These are the times that try men’s souls”. Paine deltok under krigen i general Greenes stab, og observerte de dårlig utstyrte troppenes kamp mot profesjonelle soldater fra England og kontinentet. Han så nederlag, flukt, sult og nød. Med Crisis satte han mot i folket. Han var også sekretær for Kontinentalkongressens komite for utenriksforhold. Da han i denne jobben fikk kjennskap til hvordan folk sendt av kontinentalkongressen for å skaffe utenlandsk hjelp, brukte posisjonen til å berike seg selv, kritiserte han disse offentlig. Det førte til en veldig debatt, der kongressen delte seg på midten i spørsmålet om å si ham opp, eller akseptere hans oppsigelse (som han gav pga. den kritikk han ble utsatt for). Tilslutt måtte da akseptere oppsigelsen, og hans siste offisielle oppdrag for det som skulle bli det selvstendige USAs myndigheter opphørte våren 1799. Han var gode venner med Thomas Jefferson, uavhengighetserklæringens far, senere USAs 3.president.
Fredløs i England
Da uavhengigheten var sikret for USA dro han tilbake til sitt fødeland for å skape grunnlag for en demokratisk omveltning også der. Det gikk dårligere. Han ble dømt for høyforræderi, og kom seg i en dramatisk flukt unna bøddelens løkke, og til Frankrike. Paine beundret revolusjonen i Frankrike, og allerede i 1791 forsvarte han den i Rights of man, i et oppgjør med ”Reflections” av den konservative Edmund Burke. Paine omgikkes filosofen William Godwin, og feministen Mary Wollstonecraft (A vindication of the rights of woman, 1792). Paine ble rettsforfulgt av statsministeren, William Pitt d.y, og i september 1792 rømte han til Frankrike. Han ble kjent fredløs in absentia og ble forbudt å returnere til England noensinne.
Moderat revolusjonær i Frankrike
Han hadde reist mellom England og Frankrike flere ganger i årene mellom 1787 og 1792. Nå ble han fransk statsborger, medlem av parlamentet, og moderat revolusjonær som sluttet seg til partiet girondinerne. Han gikk bl.a imot dødsstraff for kong Ludvig XVI. Dermed fikk han fiender i de ekstreme revolusjonære Jean Paul Marat og Maximilien Robespierre.
Paine havnet i en nipersonerskomite som skulle utforme forslag til ny grunnlov. Men i desember 1793 ble alle utenlandskfødte kastet ut av parlamentet, og Paine havnet i fengsel. Der skrev han første del av Age of Reason, med et kritisk blikk på kristendommen, og et forsvar for å dyrke religion uavhengig av organiserte samfunn. Verket ble beryktet og feilaktig fordømt som ateistisk. Paine skulle egentlig vært giljotinert under jakobinernes diktatur, men skal ha unnsluppet ved at krittmerket ble plassert på feil celledør. Han slapp ut høsten 1794, efter innsats fra USAs ambassadør James Monroe. Paine ble gjenvalgt til parlamentet, og møtte der i 1795. Tappet for krefter til annet enn å skrive han gav ut de neste to delene av Age of Reason, samt Agrarian Justice (1797), med sosial og økonomisk samfunnskritikk.
Fattigdom, glemsel og forakt
Gammel, utslitt og fattig returnerte Thomas Paine til USA i 1802. Han reiste til den gamle verden som feiret revolusjonær som bidro avgjørende til USAs uavhengighet, men returnerte som beryktet ateist og deltager i den blodige franske revolusjonen. Det var presidenten selv, Thomas Jefferson, som bidro til at Paine kunne returnere i trygghet for å bli kapret av lykkejegere som ville overlevert ham til dødsstraff i England. Men Jeffersons invitasjon skapte en flere måneder lang og bitter debatt om denne beryktede personen i det hele tatt burde få lov til å komme tilbake. Han deltok lite i offentlig debatt efter hjemkomsten til sitt selvvalgte fedreland, men kunne fortsatt bite fra seg.
Man blir ikke rik av å være omreisende revolusjonær, og Paine levet på venner og gaver gitt i takknemlighet for hans store innsats. Han fikk en gård i New Rochelle i New York. Han delte sine siste år mellom gården og leide rom i New York. Han døde om morgenen 08.juni 1809, og som beryktet ateist (selv om han egentlig var deist) fikk han avslag på søknader om å bli begravet hos det samfunnet han selv hadde sans for; kvekerne. Han ble derfor stedt til hvile på gården sin. Få fulgte ham til graven.
I en bisarr epilog sørget en engelsk tilhenger, William Cobbett for å få gravet opp restene 10 år senere, for å gi Paine et standsmessig hvilested i sitt fødeland. Men på reisen over Atlanteren forsvant skjelettet!
Paines ideer lever videre. Idag har Thomas Paine langt flere venner enn da han døde. Det finnes også en organisasjon som ivaretar minnet om Thomas Paines liv, verker og innflydelse.
Er du interessert i å vite mer om denne utrolige skikkelsens liv, eller gjøre deg mer kjent med hans forfatterskap, ideer og standpunkter, finner du det du trenger hos Bauta bøker.
