I dag er det business as usual mellom China og verden for øvrig – 15 år efter massakren på den Himmelske freds plass.
Norske medier tause – stort sett
Det er lite om massakren og om mangelen på demokrati i China i norske aviser i dag, på 15-årsdagen for massakren i Beijing. I går fikk jeg Amnestys medlemsblad i posten. Selv ikke der sto det noe. Heldigvis finnes det unntak, som Dagbladet. NRK har en artikkel med en viktig oversikt over begivenhetene som ledet frem til massakren. Og tilfeldigvis er nr. 2 i det kinesiske kommunistpartiet – og president i Folkekongressen, det såkalte parlamentet i China – på besøk i Norge i disse dager. Forleden besøkte han kong Harald på Slottet. I Stavanger aftenblad er det i dag prisverdig en artikkel som kobler dette besøket til massakren. Og ikke uventet forsvarer Wu Bangguo massakren som ”nødvendig”.
Tradisjonelt forsvar for ugjeringen
Som en opptakt til de minnene som bør komme og den kritikk som bør fremføres på en slik dato, kjører kinesiske myndigheter i tradisjonell stil en forsvarskampanje for myrderiene i 1989. Og stenger haugevis av internettcafeer, for å hindre landets borgere i å få informasjon om massakren, og kontakt med demokratiske krefter og forsvarere av menneskerettigheter utenfor landets grenser (som Amnesty International).
Heldigvis lar ikke demokratiaktivistene seg stoppe, selv om de blir arrestert.
Jeg har spurt tilfeldige mennesker om de husker hva som er skjedd på denne datoen, men som kjent er vår hukommelse for historie/politikk kort. Jeg får de forunderligste svar. Men denne massakren er noe vi bør huske. De modige studentene på Tien an Men i Beijing, deres krav om demokrati – og deres skjebne, bør være en del av vår kollektive hukommelse for begivenheter med vesentlig betydning for verdenshistorien.
Gorbatsjov kunne ikke hjelpe
Som andre ble også kinesiske studenter fenget av Mikhail Gorbatsjovs reformer i det nå forgangne Sovjetunionen. Krav om reformer, demokrati og individuell frihet ble fremmet også i China. Ikke bare av politiske dissidenter, hvis skjebne programmatisk var å bli fengslet, torturert, drept, eventuelt forvist. Nå var det Partiets (det kinesiske kommunistpartiets) fremtid og håp som fremførte disse i myndighetenes øyne obskure og upassende kravene. Studentene var til og med så frekke å lage en modell av demokratiets gudinne (med tilsiktet eller utilsiktet referanse til USAs frihetsgudinne), som de reiste på Den himmelske freds plass. Som nærmeste nabo til kommunistpartiets avgud Mao Tse Tung – der han ligger i sin glasskiste.
I et land der de fleste går i takt, og kommunistpartiets maktmonopol er skrevet inn i grunnloven, er det ikke mange av landets mer enn 1 milliard innbyggere som tør å fremme krav om sine rettmessige menneskerettigheter og i tråd med disse innføring av demokrati. Studentenes høylytte markeringer ble efterhvert pinlige for myndighetene i verdens største kommuniststat, og det i jubileumsåret for den kommunistiske revolusjon. Det var 40 år siden Mao proklamerte kommunismens sier fra porten til Den forbudte by, symbolet på den falne keisermakt. Og da reformatoren personlig, Gorbatsjov, kom på besøk, måtte maktens tunge labb, de militære tanksene vente. Men det var allerede lenge siden Kinas kommunistparti følte seg frie til å uttrykke uenighet med SUKP. Gorbies reformer gjorde derfor lite inntrykk. Såsnart han var ute av landet valset tanks’ene over de spede ropene om demokrati, og kommunistpartiets taktfaste orden var gjenopprettet. Hundrevis, kanskje tusenvis av mennesker døde 04.juni og dagene efter. Mange måtte rømme, og noen kom seg utenlands, deriblant den kvinnelige lederen for studentene.
Handler du med China betaler du undertrykkerne
I årene som er gått har utviklingen av markedsøkonomi gått med hurtigtogsfart, og China har endog blitt medlem av WTO. Verdens land og bedrifter står i kø for å forhandle med SUKP om kontrakter og adgang til landets enorme markeder. Og kinseere flest benytter sjansen til å tjene penger og skaffe seg statusssymboler. Men China er et vanskelig land. SUKP og de militære har all makt, og konkurrerer også seg imellom. Både SUKP og militære enheter eier bedrifter som handler med utlandet. Som forretningsforbindelse i China kan du altså betale penger rett i undertrykkernes lommer. China er landet der du som individ har lov å bli rik – men ikke til å velge hvem som skal representere deg i styringen av landet ditt. Og slett ikke til å ytre din mening. Religionsfrihet er også fraværende. Bevegelsen Falun Gong kan fortelle deg alt om det.
China fortsetter okkupasjonen av Tibet, og truer jevnlig Taiwan militært. Men de store markedene går foran menneskerettigheter. Det er nok derfor det er så taust.
Om noen år skal sommer-OL arrangeres i Beijing. Norske utøvere bør vite at arenaer de konkurrerer på vanligvis brukes til andre aktiviteter; mennesker henrettes, og dette er folkeforlystelse.
China har en lang vei å gå
Jeg håper noen sier Wu Bangguo noen sannhets ord mens han er her. Men stort håp om det har jeg ikke. Hvor er alle demonstrantene i dag?
Jeg begynte som skribent på Liberaleren 04.juni 1999 med å skrive lørdagskommentaren ”Der individet intet betyr”, om mannen som utfordret kolonnen med tanks, Wei Jinsheng. Han vil alltid stå som et ideal når det gjelder individets mot og vilje til å utfordre en massiv overmakt, uanfektet faren for eget liv.
Mer enn 200 år efter revolusjonene i 1776 og 1789 tar vi naturgitte rettigheter, demokrati og plasseringen av individet i samfunnets sentrum som en selvfølge. Da kan det være på sin plass å sitere en kinesisk leder som ble spurt om hvilke følger den franske revolusjonen i 1789 har hatt. Svaret var: ”Det er det for tidlig å si noe om”….
China har en lang vei å gå før naturgitte rettigheter respekteres.
