Kristin Clemet vil la den enkelte skole bestemme hvordan samarbeidet med forelderene skal organiseres. Foreldrene er mer opptatt av strukturer enn av samarbeidets innhold og resultater.
I et oppslag i Dagsavisen nylig kritiserer de av skolebarns foreldre som er med i det organiserte samarbeidet hjem – skole (Foreldreutvalget for grunnskolen) forslaget fra Kristin Clemet, og mener det med et pennestrøk sletter foreldres formelle rettigheter og en lang tradisjon for å organisere dette samarbeidet. Foreldrene er redde for at den enkelte skolestyrer skal sitte med all makt. Loveleen Brenna i FUG mener foreldrenes makt og innflydelse forsvinner dersom det kollektive fellesskapet forsvinner. Hun innrømmer at erfaringene med de formelle organene varierer. Noen steder må foreldre dyttes inn, andre steder deltar de med liv og lyst.
De formelle organer som eksisterer i dag for samarbeid hjem – skole er samarbeidsutvalg, foreldreråd og skoleutvalg. Det var i 1969 foreldrenes innflydelse ble lovfestet. Forskning på temaet viser at samarbeidet er personavhengig. Engasjerte foreldre går i bresjen for forandringer, og stiller krav til skolen.
Utdannelsesminister Kristin Clemet lover at foreldresamarbeid skal være lovregulert, men ikke på detaljnivå. Hun vil ikke lovfeste eksistensen av konkrete organer for slikt samarbeid.
I Liberaleren er vi sikre på at det er engasjementet som er det viktige. Ikke strukturene. Og tilstanden norsk skole er i, beviser at strukturene alene ikke er nok: Dårlig inneklima, dårlig vedlikehold, mangel på skolebygg, gammelt og utdatert undervisningsmateriell, lærere med gammel utdannelse, for lite krav til oppdatert kunnskap hos lærerne, mangel på kompetanse hos elever sammenlignet med andre land, og få krav fra velgerne til lokalpolitikerne om å satse på kunnskap og utdannelse. Det er mer av et fagforeningskrav enn et foreldrekrav. Brenna burde gått i seg selv og spurt hva FUG har gjort for å skape engasjerte foreldre for å bedre norsk skoles allmentilstand.
Den beste måten å øke foreldrenes makt i grunnskolen er ved å gjennomføre to viktige reformer i grunnskolen; den første er å gi foreldre rett til å velge skole for sine barn. Da må skolene bevise at de er det beste stedet for ditt barn å tilegne seg kunnskap, sosiale ferdigheter og kompetanse. Den andre reformen er å gjøre den første reformen uavhengig av foreldrenes økonomi. I dag er det et klasseskille blant foreldrene, som gjør at de som er engasjerte i sine barns utdannelse og har økonomi til det, ofte velger private skoler. Men det er barn som mangler stimulanse og kultur for læring hjemmefra som trenger retten til å velge skole mest. Det får de hvis dette valget kan gjøres uavhengig av økonomi.
Det skulle heller ikke forundre oss om den stive og formelle strukturen er noe av grunnen til at foreldre må presses til å ta på seg slike verv. Og tvang skaper ikke lyst (bortsett fra i tilfeller som ikke er relevante i denne sammenhengen). Kristin Clemet vil flytte dette ansvaret ned til individ- og skolenivå. Utfra erfaringene med dagens ordninger kan ikke vi se at dette er galt. Det kan i stedet bevisstgjøre flere foreldre, og skape mer engasjement.
Det bør ikke være slik at de foreldre som er engasjerte borgere andre steder skal måtte bære engasjementet i hele skolesektoren også. Det viktige må være at så mange foreldre som mulig engasjerer seg i sine barns skolehverdag; både hva angår innhold i og kvalitet på undervisning, resultatet av skolegangen både på individnivå, nasjonalt og sammenlignet med andre land, undervisningspersonalets kompetanse og bygningenes standard.
Konservative fornekter seg aldri. Å gjøre noe på nye måter er farlig. Det er best å holde på gamle strukturer. Da vet man hva man har. Det er vel også derfor et konservativt parti som SV går imot hele reformen.
