Arabiske reaksjoner på torturen i Abu Ghraib er avslørende; det viktigste er ikke at mennesker blir torturert, men hvem torturistene er.
I dagens Dagsavisen skriver midtøsten-korrespondent Roger Hertz at arabiske medier er samstemte i sin fordømmelse av amerikansk tortur av irakere i Saddams beryktede torturkammer Abu Ghraib. Det skal være første gang arabisk presse så inngående skildrer tortur i et arabisk fengsel.
Som kjent er ikke forekomsten av demokratier blant arabiske land spesielt stor. Snarere spesielt fraværende. Regimene kan sammenlignes med dem Europa forlot efter den franske revolusjon, da eneveldets vilkårlige maktovergrep ble erstattet med rettsstaten og dens prinsipper. Fraværet av menneskerettigheter, fraværet av demokrati, og eksistensen av inhumane straffemetoder dominerer den arabiske verden. Skal media overleve i slike samfunn må naturlig nok omtalen av hjemlige torturkamre begrenses sterkt. Overlevelsesinnstinktet seirer over pressens uavhengighet.
Nå avslører arabiske media seg. De omtaler torturen i Abu Ghraib inngående, men det er tydeligvis viktigere hvem torturistene er enn at mennesker faktisk tortureres i Midt-Østen. Og den torturen som nå avsløres er slett ikke den første som skjer i dette området. Det har Amnesty omtalt lenge i sine årlige rapporter. Den holdningen media viser er dobbeltmoralsk. Slike media lever ikke av å søke sannhet. De lever av å logre for myndighetene og å skape myter om sionisme og verdenskonspirasjon mot islam.
Liberaleren vil hevde at torturistens hudfarve, nasjonalitet og kjønn ikke er det viktige. Det grunnleggende bør være at mennesker skal kunne leve i trygghet for ikke på bli torturert.
Efter å ha lest om arabiske medias omtale av torturen, sitter jeg med samme følelse som når jeg ser arabere demonstrere mot Vesten fremfor å rette sin protest mot sine egne, udemokratiske makthavere. Og når Vesten (spesielt USA) spør seg om sinnet og hatet de blir eksponert for i arabiske land bør de gå i seg selv og revurdere sin støtte til diktaturene i Midt-Østen. En utenrikspolitikk basert på prinsippet ”he’s a bad guy, but he’s our guy” bør snart være passè for et land som hevder å bringe frihet og demokrati til verden.
Kanskje Bush, Cheney og Rumsfeld burde ta seg en tur til Frihetsstatuen og lese inskripsjonen på sokkelen.
