USA har gått på et enormt propagandanederlag i Irak. De militære har oppført seg som en klassisk erobrer som ikke trenger å bli stilt til ansvar. Og glemt USAs opprinnelige idè. Avsløringen av torturen i Irak-fengslene viser styrken i det amerikanske demokratiet.
Vi er alle sjokkert over torturen i amerikanskstyrte fengsler i det okkuperte Irak. Uavhengig av om man trodde på USAs uttalte gode hensikter eller ikke. Uansett om man faller for propagandaens fremstilling av hellig misjon og gloriøs seier. Krig er intet teselskap. Det handler om drap, erobring, makt og seier. Seierherren skriver historien. Slik var det før. Ikke nå. I en tid med moderne medier må selv seierherren finne seg i å bli stilt til ansvar. Hvordan behandles taperen? Hva brukes seieren til?
Selv om skribenter på Liberaleren var imot krigen erkjennes uten tvil at den jevne iraker opplever større personlig frihet, med muligheter til å uttrykke sin mening, utøve sin religion, og motta ulike ytringer usensurerte. Det irakerne i dag mangler, er muligheten til å styre seg selv. De har ennå ikke hatt frie valg. Men fremfor alt mangler de trygghet. Til tross for alle soldatene klarer ikke USA å bringe både frihet og trygghet.
Amerikanerne deltar ikke bare sin hær og sine reservestyrker, men også med sivile, private vaktselskaper, og med private firmaer. Hvor den militære kommandokjeden under folkevalgt politisk kontroll (selv om det er George W. Bush og Donald Rumsfeld) slutter og det private initiativ begynner er ikke lett for irakere å se. Knapt nok for andre.
Det er klassisk at taperen skal berøves verdighet og integritet. Tortur er en destruktiv kunst i seierherrens tjeneste. Det er en ”vitenskap”. Fanger skal ”mykes opp” og miste sin verdighet. Da vil de røpe mer og tilstå mer. I den norske grunnloven står det at ”pinlig forhør må ikke finde sted”. Eneveldets vilkårlige maktovergrep ble hos oss erstattet av rettsstatens tenkning i 1814. Hos amerikanerne skjedde det en generasjon tidligere.
I 1898 ble USA en regional stormakt, i 1917 en stormakt i verdenssammenheng, og i 1945 en supermakt. I 1991 ble USA verdens eneste supermakt. I disse mer enn 100 årene har USA altfor mange ganger opptrådt på en slik måte i kriger de har deltatt i eller initiert, at det er lett å trekke følgende konklusjon; USA mangler den fornødne respekt for sine fiender (også de beseirede), og fremfor alt de folk som blir ”befridd”.
John F. Kennedy lanserte ”Fremskrittsalliansen” for å bringe menneskerettigheter, håp og fremtid til landene i Mellom- og Syd-Amerika. Samtidig gav hans efterretningstjeneste støtte til stadig nye militærdiktaturer, og bidro til å trene opp torturister ved et eget ”akademi. Bruk av CIA og andre til å undergrave regimer som ikke passet USAs verdensbilde er velkjent. Kan man i en slik tradisjon regne med at en slagen fiendes integritet og verdighet skal respekteres?
Glem ikke hva USA gjør med sine egne borgere. Dømte forbrytere berøves livet. Dette inkluderer også mindreårige og mentalt handikappede.
Saddams regime var (med rette!) demonisert som et ledd i ondskapens akse. Folket skulle befris. Hva USA legger i begrepet befrielse er tvetydig. Når et beryktet torturfengsel under Saddam som Abu Ghraib uten videre overtas av amerikanerne, og torturen videreføres med andre torturister, skal man ikke la seg forbause over øket irakisk motstand. Befrierne avslører seg som torturister.
President Bush forsøkte lenge å holde bilder av døde soldaters likkister unna media. I en oppsiktsvekkende selvsensur som har vart helt siden 11.september 2001 har verdens mest uavhengige media opptrådt som logrende hunder for makten i Det Hvite Hus. Nå er det heldigvis slutt. Og at det er amerikanske soldater med såpass selvstendighet, ære og samvittighet i behold som både overfor sine overordnede og media avslører det amerikanske militærets synderegister i Irak, viser også styrken i USA.
Donald Rumsfeld, USAs forsvarsminister, har påtatt seg ansvaret for det som skjer i Irak, og lovet både efterforskning, rettssaker og erstatning til ofrene for overgrep. Naturligvis har han det politiske ansvaret (som også går opp til president Bush). Men Rumsfeld holdt sin kunnskap hemmelig for presidenten og Kongressen. Og begge er med rette forbannet. Rumsfeld kan koste Bush valget i november. Rumsfeld uttalte at det som har foregått både i Abu Ghraib og andre fengsler er ”uamerikansk”. Det er liten tvil om at torturen bryter både med selvbildet USA har som verdens befrier, og heltebildet folket har av sine soldater.
Menige soldater og lavere offiserer vil bli stilt for retten. Den første rettssaken er allerede bebudet i Baghdad. De som blir stilt for retten, er redd for å sitte igjen med hele skylden alene. Det er allerede gjort forsøk på å fremstille torturen og ydmykelsene som isolerte handlinger av individer som kjeder seg (!). Også dette forsøket på å vaske hendene sine blir avslørt. Torturen skal ha vært systematisk. Over hele Irak. Og i Afghanistan. Soldatene kan ikke bare peke oppover i rekkene. Allerede Nürnberg-prosessen klargjorde at den enkelte soldat skal stille seg spørsmålet om en ordre hviler på et rett grunnlag. Gjør den ikke det, skal den ikke utføres.
Naturligvis kan ikke rettssakene holdes med bare menige og lavere offiserer i tiltaleboksen. Hvis USA skal ha et ørlite håp om å gjenreise sin troverdighet som befrier med demokratiet som gave, må ordrene efterforskes hele kommandokjeden til sitt utspring. Uansett hvor langt opp uvesenet går, og hvor det stopper. Kanskje handler det ikke engang om ordrer, rang og personer – men snarere om selvbilde, verdensbilde og mentalitet.
Irakerne sloss ikke for Saddam eller Baathpartiet. De sloss for sin rett til å styre seg selv. Til selv å velge sine ledere.
USA – grunnlagt på ideen om at at mennesket har en naturgitt rett til å styre seg selv, og til selv å velge sine representanter – må anerkjenne dette, og slutte å opptre som en imperialistisk seierherre som uanfektet av fakta skriver historien om krigen.
