Uansett hva man måtte mene om Karl Marx og hans teorier, er det viktig å ta disse på alvor. Jeg har til og med sansen for visse deler av dem.
Sosialismens fremste ideolog delte menneskene inn i to klasser som står mot hverandre: den eiendomsbesittende klassen som har produksjonsredskapene, kapitalistene, og den klassen som er nødt til å selge sin arbeidskraft til dem, arbeiderne. Når arbeiderne produserer mer verdier enn det de får betalt for, tar kapitalistene dette overskuddet, de utbytter arbeiderne og lever av verdiene arbeiderne skaper. Det oppstår et sterkt motsetningsforhold der det blir en evig kamp mellom de som eier og de som er eiendomsløse.
I dagens samfunn har en slik klasseinndeling liten relevans. Mange som tradisjonelt sett kalles arbeidere har aksjer i bedriften de jobber i, det er tette bånd mellom ledelse og ansatte, og flere eier egne firmaer – og er dermed både arbeider og kapitalist samtidig. Likevel er det også nå mulig å øyne et klasseskille, men denne gangen er det staten som bidrar til klasseskillet. De som i dag utgjør den herskende klasse, er de som utgjør statsmakten: politikere, særinteressegrupper og byråkrater. Det blir et skille mellom de som sitter med makt og de som må støtte opp om denne makteliten. Mellom de som betaler inn penger til disse, skattebetalerne, og de som lever av disse pengene, skatteforbrukerne.
Etter hvert er skatteforbrukerne blitt så mange og så mektige at de behersker sitt fagområde uten sjenerende innblanding utenfra, spesielt ikke fra skattebetalerne. Den herskende klasse trenger store deler av skattebetalernes inntekt for å kunne utøve makt, for å kjøpe seg innflytelse. Dette er trolig hovedgrunnen til at forslag om skattelettelser som virkelig monner, en reform som virkelig ville overføre makt fra skatteforbrukerne til skattebetalerne, blir imøtegått av nesten alle partier. Skatteforbrukernes ordbruk tar selvsagt sikte på å skjule dette. Noen sier de ønsker å bygge «det norske hus». Andre snakker om å skape et samfunn der alle viser omsorg for hverandre. For andre igjen er kampen for norsk selvråderett det sentrale slagord. Virkeligheten er nok en annen. Å beholde makt og inntekt er skatteforbrukernes sentrale mål.
Liberalister ønsker å fjerne skatteforbrukerne. Disse parasittene bør gå vekk fra sine stillinger og føres over til produktivt arbeid – slik at det ikke lenger er behov for skattebetalere. Da kan men vel si at klassekampen er oppløst og vi er gått over til et klasseløst samfunn; et samfunn der finansielle transaksjoner skjer på bakgrunn av frivillighet, gjensidig nytte og glede – ikke gjennom utbytting fra den herskende klasse.
Det er på tide at skattebetalerne starter en revolusjon mot skatteforbrukerne!
