I dag fyller Fremskrittspartiets formann og parlamentariske leder 60 år. Vi omtaler jubilanten.
Dagens jubilant er født og oppvokst i Oslo. Gift for 2.gang, har to barn fra første ekteskap. Han er utdannet i Storbritannia innen økonomi. Jobbet som direktør for sukkerfirmaet Tate and Lyle, før han gav seg politikken i vold. Jubilanten har sittet på Stortinget siden 1981, bidratt til at Willoch-regjeringen gikk av, hindret Rolf Presthus i å danne regjering i 1987, bidro til at Kjell Magne Bondevik kunne danne regjeringer både i 1997 og 2001. Hagen er ubestridt som formann i Fremskrittspartiet, et verv han har okkupert siden 1978. Jubilanten er kjent for klar tale, omstridte stanpunkter, og en imponerende stayer-evne. Han fremstiller seg ofte som den forfulgte uskyldighet, og som den vanlige borgers talsperson. Det er vel derfor han er sjef for partiet ”for folk flest”.
08.april 1973 var han tilstede i Saga kino, på det berømte Saga-møtet, der det mangeårige politiske one-man-showet Anders Lange holdt åpent møte, og for første gang bekjentgjorde at han ville starte et parti som skulle stille ved stortingsvalget samme høst. Hagen ringte Erik Gjems-Onstad, nestformannen i ALPs interimstyre, og meldte seg til tjeneste. Han ble generalsekretær og av Eldbjørg Fjære foreslått på 3.plassen på Oslo-listen ved 73-valget. Valget gjorde ham til vararepresentant for Lange. Han kom tidlig i klammeri med både formann og nestformann, selv om det første ordinære landsmøtet i januar 1974 gav en viss forsoning. I juni samme år brøt han med partiet. Hagen utmerket seg tidlig med ønske om orden, ryddighet, klare linjer og demokrati internt i partiet. I realiteten har hans stil vært like eneveldig som partistifterens, selv om eneveldet har vært ikledt partidemokratiske gevanter.
Da Anders Lange plutselig døde i oktober 1974 kom dagens jubilant inn blant landets fremste folkevalgte, på Stortinget. Fra 1975 var han igjen i faderhuset, der han efterhvert fikk kvittet seg med sin fremste rival, Langes åndemaner Erik Gjems-Onstad. Det skjedde ved starten på stortingssesjonen 1976/77. Det hjalp ikke ALP, som røk ut av Stortinget i 1977.
12.februar 1978 (samme dag som FpU ble stiftet), overtok Hagen som formann i FrP, i konkurranse med Jens Marcussen. Med en imponerende offervilje bragte han FrP opp og frem, via Oslo bystyre i 1979, tilbake på Stortinget i 1981. Som et misnøyeparti med alfabetisk ordnet partiprogram, lettfattelige standpunkter og svingende valgkamp (13 år før Ny Demokrati’s kampanje ”drag under galoscherna). FrPs 4 var ikke nødvendige for å sikre Willochregjeringens første periode, men var tidligst ute med saker Høyre har gjort det til en sedvane å overta og erklære både eierskapet til og patenten for. ALP/FrP var bølgebryteren for saker Høyre cashet inn velgere på i den første Høyre-bølgen (1977 – 1985).
Hagens periode som liberalist (1985 – 1993) bragte ham og partiet inn i rollen som den fremste eksponent for systemkritikk mot sosialdemokratiet og importør av standpunkter fra den store verden som til sammen utgjorde paradigmeskiftet fra sosialdemokratisk motkonjunkturpolitikk, og for et skifte fra politiker- og byråkratistyring til markeds- og kundestyring av samfunnet. Det var i denne perioden han ble ”statsmannen” som gjorde sitt til å begrense både offentlige utgifter og kvelende skatter og avgifter. Valgnatten 1985 må ha vært begredelig for en hvis parti så ut til å vokse jevnt og stødig fra 1978. 2 på tinget (lite igjen av håpet om 15), men Hagen ville ikke vært den spilleren han er om han ikke så for seg situasjoner å utnytte vippepunktet mellom en svekket Willoch og en aggressiv Gro. I 1986 sa han nei til høyere bensinavgift, og Willoch måtte gå. I 1987 sa han nei til økede overføringer til bøndene, og Presthus slapp ikke til. Hagen ble på en møte fødselshjelper til Gro-epoken. Som statsmann ble han også EU-pådriveren (tok slutt i januar 1993). Dette var også perioden han ”beviste” sin kritikk av NRK som Arbeiderpartiets kringkasting (ARK); det direktesendte landsmøtet i 1988 gav en eventyrlig oppslutning, på linje med valgresultatet fra annen halvdel av 90-tallet. Valgkampen 1989 innledet han som Gros jevnbyrdige, med en debatt mellom dem om velferdsstatens fremtid. Men apparatet til FrP klarte ikke hardkjøret mot troverdigheten i FrPs løsninger. Det ødela også tilliten blant velgerne, og kan ha bidratt til at Hagen gav opp å vinne velgere på merkevarebygging, og på tillit og troverdighet til FrPs løsninger og kandidater. Det var liksom enklere å protestere.
De siste årene har jubilanten oppfylt innholdet i det gamle ordtaket om å være radikal i sin ungdom og konservativ i sin alderdom; han er i mange sammenhenger en reell sosialdemokrat. Det er tydelig at Ibsens ord ”sterkest er den som står alene” ikke lenger appellerer like sterkt. Å skolere et folk som lever på hverandres bekostning til å være stolt av å stå på egne ben er tydeligvis en sisyfosoppgave Hagen har abdisert fra.
Hagen er en eminent møteleder. Han har oversikten over kongedømmet sitt, over venner, fiender og konkurrenter – så vel innenfor som utenfor FrPs grenser. Hans klare tale og enle budskap har satt skole og blitt forbilde som både venner og fiender prøver å efterligne, men ingen er i nærheten av (med et visst unntak for Kristin Halvorsen). Han følger slavisk første bud innenfor merkevarebygging; repetisjon. Han er også en imponerende skuespiller som gir fotografer og kameraer ansiktsuttrykk og kroppsspråk med tydelig budskap. Uten å si et ord. Det betviles likevel om scenen har tapt et talent; Carl I. Hagen er best i rollen som Carl I. Hagen.
Dersom vi skal omtale svakhetene på jubilantens store dag, må det bli manglende evne til å bygge tillitsforhold, delegere ansvar og myndighet, til å påta seg ansvar selv ikke bare for suksesser men også for fiaskoer og feiltrinn. Hagen er ikke så god som lagspiller, men bedre som solospiller. Å godta at andre enn ham selv er i sentrum er heller ikke hans sterkeste side. Når jubilanten opp gjennom årene er blitt spurt om sine feil; er det lengste han strekker seg til at han beklager å ha stolt på andre og gitt andre ansvar, istedenfor å beholde kontrollen selv.. Dette var gjennomgangsmelodien efter 1993-valget og i oppgjøret med liberalistene året efter. Jubilanten sier selv at han ikke har nære venner i politikken, og innrømmer ærlig at han foretrekker det slik. Når ting går galt, som f.eks 1993-valget, er det alltid andres feil. Den som skal finne tråden i jubilantens standpunkter fra 1973 til 2004 får en vanskelig jobb. For å holde tritt med Hagens skifte av standpunkter er enn fulltids jobb. Kritikere vil også si han har bidratt til et hardere klima overfor minoriteter i samfunnet (de han finner det mer verdt å angripe enn å forsvare). Hagen selv bedyrer at det er systemene han angriper. Men ord er ikke alltid ord i sin enkelhet, de kan alltids tolkes – og settes inn i en sammenheng. Dette er Hagen mindre villig til å innrømme.
Carl I. Hagen har vært umåtelig viktig for norsk politikk, både til å bryte harmonien og den unisone enigheten om velferdsstaten, til å introdusere liberalismen som politisk kraft, til å være modig nok til å ta debatter om trekk ved samfunnet andre viker tilbake for å ta, og han har bidratt til å omdanne en protestbevegelse til et til tider skikkelig parti. Han har bidratt til at det er legitimt å se mennesker og ikke bare regler og systemer. Dette burde naturligvis også omfatte dem født utenfor landets grenser. Vi skulle gjerne sett at han ikke gav opp troen på liberalismen, på at det går an å begrense statens makt, og på at folk som er oppdratt i et klientsamfunn kan omskoleres til å ville stå på egne ben.
Vi unner dagens jubilant festen og tilbakeblikket i anledning jubileet – og håper at han ønsker å nyte sitt otium som pensjonist så raskt som mulig. Uansett om det blir på Gullkysten (Vestfold) der han har kjøpt seg vaktmesterbolig, eller på Solkysten (Spania), der han tidvis prøver det harde livet som immigrant, er vi sikker på at han fra tid til annen vil minne oss alle om hva han har sagt om dette og hint.
Vi gratulerer!
