Dagbladet skriver den 4.mai om dikteren og journalisten Raul Rivero som holdes fengslet i 20 år på Cuba, angivelig fordi han har kritisert kommunistregimet. Dette er bare toppen av isfjellet.
Revolusjonsromantikere har lenge hatt Cuba som sitt lille eksotiske paradis. Men paradiset er i forfall. Cuba er på en måte som et lite stykke Norge: med gratis helse og utdanning, likhet og arbeid til alle – med unntak av olje, demokrati og menneskerettigheter. Helsevesenet i Cuba har vært verdenskjent for sin store andel leger og gode behandling. Likevel ser man nå ut til å oppdage at helsevesenet er et tomt skall, der fasaden betyr mer enn innholdet. Det hjelper ikke å ha en lege per hundrede innbygger dersom det ikke finnes medisiner eller utstyr. Alle kubanere har rett til tolv år skolegang, men ingeniørene foretrekker å kjøre drosje fordi det betales i dollar. Og entusiasmen over skoletilbudet blekner kanskje når vi ser at syvåringer læres opp til å holde flammende revolusjonære taler. Cuba er nemlig mer enn hvite strender, sol og rytmer.
Frihet finnes ikke i Cuba – et system med intens kontroll på grunnivå hindrer det. Man skal som kjent være sin broders vokter. Fidel Castro klarer det kunststykke å promotere Cuba som det reneste ferieparadis, samtidig som fanger lever under uverdige forhold fordi de arbeider for et demokratisk Cuba. Kanskje ikke så rart: Siden 1960 er all informasjon fra media blitt nødt til å gå gjennom statlige organer. I Cuba kan man få fengselsstraffer for «disrespct». Den 18 år gamle journalisten Bernardo Arévalo Padrón sitter nå i fengsel med en dom på 6 år for å ha beskyldt Castro for å lyve i et radiointervju. Mange cubanere soner nå dommer på opptil 28 års fengsel fordi de har bedrevet opposisjonell politisk virksomhet. Ikke bare politiske motstandere, men også forskjellige avvik straffes knallhardt. Cuba fengsler alle HIV-smittede, og det er egne interveneringsleire for homofile, dødssyke og narkotikamisbrukere.
Cuba er lutfattig: En nordmann har BNP som ligger tjue ganger høyere enn hos en cubaner. I 1998 var gjennomsnittslønnen 217 pesos (10 USD) per måned. En femtedel av befolkningen er underernært. Fattigdommen tvinger rekordmange kvinner til å bli prostituerte. Mange mener dette har ført til at Cuba er det nye Thailand. Cuba er kanskje det klareste eksempelet på at sosialisme og økonomisk vekst er uforenlige enheter. Når man ser Fidel Castros slagord «sosialisme eller død», er det kanskje ikke så vanskelig å forstå – en vil som kjent ha problemer med å skape verdier når man er under konstant undertrykking. Brudd på menneskerettighetene og manglende ytringsfrihet er en del av styringsbildet.
Flere ser nå ut til å tro at Castro er blitt en uskyldig, godslig, gammel gubbe som man ikke lenger bør se på som en trussel. Hallgeir Langeland, Stortingsrepresentant fra SV, har gått så langt som til å foreslå Castro som kandidat til Nobels fredspris. Det kan være på sin plass å minne om Castros meritter. Like etter revolusjonen ble i alt 25 000 mennesker arrestert av politiske grunner. Vel en halv million emigrerte inntil utvandringsstopp ble innført i 1970, størstedelen til USA. Black Book of communism (1997) antyder at 150 000 mennesker er skutt på Cuba i forbindelse med kommunistiske aksjoner mot politisk opposisjonelle etter revolusjonen.
På Cuba drukner de i forsøket på å svømme til friheten i USA (så mange som 100 000 kan ha druknet i forsøket). Bare i 1992 fanget amerikansk politi 30 000 cubanere som forsøkte å svømme til USA og få asyl. Hvorfor forsøker ingen å svømme til kommunismen i Cuba?
