28.april kommenterer Dagsavisens Arne Strand Torgeir Høiens utmeldelse av FrP, og skriver at selv om Høien har rett i at FrP er gått mot venstre, så er det ikke noe entydig bilde. Men sakene Strand trekker frem, er usedvanlig dårlig egnet til å underbygge Stands påstand om FrP som et typisk parti på høyresiden. Eksemplene viser bare at Strand hverken har forstått liberalismen eller de farene Frps kuvending innebærer.
Som eksempler til støtte for sitt syn nevner Arne Strand FrPs politikk på innvandring, reduksjon av skatter og avgifter, og skolefritidsordningen (SFO). Men Strand tar feil når han trekker frem disse sakene!
FrP har frem til valget i 2001 hadde en ideologisk forankret familiepolitikk (inkludert synet på barnehaver og SFO). Partiet var valgfrihet og mot offentlig styring av barnehaver, barneoppdragelse og offentlig regulering av barns fritid (SFO). Forliket med AP og SV om makspris på barnehaver endret dette. Og partiledelsen ville gå lenger; de foreslo offentlig styring og finansiering av SFO. Det var delegatene på benkene bak ledelsen som med ideologisk ryggmargsrefleks i behold stemte ned forslaget. Siv Jensen og Carl I. Hagen kan ikke krediteres for at partiet ikke har konvertert til en sosialdemokratisk politikk på dette området.
I FrPs motstand mot innvandring, og kobling av innvandring og kriminalitet, er begrunnelsen for en restriktiv innvandringspolitikk dreiet fra å handle om økonomiske goder til å forankres i behovet for samfunnets stabilitet, heri påstander om ustabilitet og strid pga. kulturkollisjoner og ulike verdisett knyttet til religion. Venstres justisminister Odd Einar Dørum har påpekt at FrP nå har en kollektivistisk tilnærming på dette området. FrP ser ikke individet – bare gruppen når de omtaler innvandringspolitikk og utfordringer knyttet til dette. En slik tilnærming ligger langt unna individfokuset man finner i liberalismen. Dessuten vil FrP med sin restriktive innvandringspolitikk gripe inn i individets rett til selv å velge hvor man vil jobbe og slå seg ned. Den prinsipielle ideologiske forankringen partiet hadde til innvandring (senest stadfestet da programmet ble vedtatt på 1993-landsmøtet) er for lengst forlatt.
Det er riktig at FrP fortsatt har en høy fane når det gjelder reduksjon i skatter og avgifter. Men også her må politikken settes inn i en riktig ideologisk kontekst. Liberalismen tar til orde for en begrensning av statens størrelse og ansvarsområder, og virkemidler (skatter, avgifter, lover og reguleringer). Skatte-og avgiftslettelser er for liberalister noe mer enn økonomiske virkemidler. Når liberalister foreslår reduksjon og avskaffelse av skatter og avgifter er dette for å øke den enkeltes frihet, og går hånd i hånd med foreslag om å redusere statens oppgaver og ansvar for og inngripen i enkeltmenneskets liv.
De siste årene (fra 1997-valgkampen) har FrP snudd 180 grader i synet på statens størrelse og offentlig forbruk. FrP ikke bare opprettholder men øker offentlig forbruk og statens omfang. Når FrP samtidig opprettholder sine forslag om skatte- og avgiftsreduksjoner bidrar partiet til å redusere individets ansvar for eget liv. Offentlig styring av velferdsgodene opprettholdes, og ansvaret for finansiering øker. Den enkelte får beholde mer av sine penger, men tar verken ansvar for eller bidrar til finansieringen av velferdsgoder. Dette er i mine øyne en verre utvikling enn den samfunnsmodell sosialdemokratiet sto for.
Med sin landsmøtetale i 2003 ville Carl I. Hagen fremstå som en nasjonal strateg for 2000-tallet, men tyr til virkemidler allerede utprøvet av sosialdemokratiet på 1970-tallet – og forkastet av velgerne. Hagen demonstrerte for all verden at han har mistet troen på liberalismen, den ideologiske kraft FrP var fundert på i over 20 år.
