FrPs reaksjon på Torgeir Høiens utmeldelse er mistenkeliggjøring av personlige motiver fremfor aksept av politisk uenighet. Typisk reaksjon av et parti som ikke tåler offentlig uenighet og debatt, men bruker frykt som pressmiddel.
I gårsdagens pressemelding fra FrP med reaksjon på at sentralstyremedlem Torgeir Høien meldte seg ut, mistenkeliggjøres Høiens motiver; ” Partiet kan også ha forståelse for at han føler at hans politiske engasjement ikke lar seg forene med at han snart skal gå over i ny jobb som makroøkonom i et finanskonsern, men er skuffet over at han i forberedelsen til sin nye jobb velger å tre ut av politikken på denne måten.”
Partiet beklager seg også over at Høien ikke blir i FrP og argumenterer internt for sitt syn. Ganske vittig, med tanke på hvordan Hagens undersåtter tvinges til taus aksept av politiske kuvendinger og brudd mot partiprogrammet.
Liberaleren har tidligere fokusert på hvordan intern uenighet undertrykkes i FrP, men denne utmeldelsen og FrPs reaksjon gir oss en grunn til å belyse Carl I. Hagens fryktregime nærmere.
Lettere utenfor enn innenfor
Mistenkeliggjøring av motiver er intet nytt fenomen i FrP. Det går en linje tilbake til Dolkesjø og splittelsen i 1994. Det året vedtok fylkesårsmøtene og landsmøtet Carl I. Hagens resolusjon ”Tilbake til fremtiden” og fikk dermed omgjort politiske standpunkter nedfelt i det ikke ett år gamle partiprogrammet, og bedrevet ensidig historieskrivning som grunnlag for å legge om partiets strategi.
Mindretallet på 4 av 10 stortingsrepresentanter ba om romslighet for å kunne overholde sin kontrakt med velgerne – partiprogrammet – og kun ha dette som grunnlag for arbeidet i Stortinget. Det ble ikke akseptert, men gav grunnlag for landsmøtets klimaks med timelang utskjelling av mindretallet – som fikk beskjed om å innordne seg eller forsvinne. 03.mai tok stortingsgruppens mindretall konsekvensen, og meldte seg ut av partiet.
Begrunnelsen om at det var lettere å fremme FrPs stortingsprogram utenfor enn innenfor FrP ble latterliggjort i partiavisen Fremskritt. Men som det fremgår av ovenstående avsnitt var begrunnelsen i overensstemmelse med virkeligheten.
Frakjent politisk ære
Da FpU ble nedlagt 04.juli skrev partiets eneveldige formann Carl I. Hagen i sin spalte i partiavisen Fremskritt, og navngav personer blant de utmeldte som han mente kun hadde kommet seg opp og frem i FrP ved å kritisere ham. Disse ble dermed frakjent ethvert politisk eller ideologisk grunnlag for sin aktivitet i FrP.
Slike synspunkter kom i begynnelsen fra medlemmer eller perifere tillitsvalgte og folkevalgte, som kunne få seg til å påstå at personer (eller FpU for den saks skyld) var i partiet for å infiltrere og ødelegge. Med den selsomme seansen søndag på Dolkesjø ble denne fremgangsmåten institusjonalisert og er siden blitt brukt for å kaste folk ut av partiet uten ”demokratisk behandling”.
Aktiv utmelding
heter denne metoden. Helt siden Dolkesjø har FrP benyttet seg av ”aktiv utmelding”. I motsetning til hva man skulle tro er ikke dette noe medlemmer gjør selv. Det er ledelsen som finner at en person kan anses aktivt utmeldt – dersom medlem/tillitsvalgt/folkevalgt gjennom media gir uttrykk for uenighet med partiet eller kritiserer fattede beslutninger og/eller navngitte personer.
I motsetning til eksklusjonsforslag fra lokallag og fylkeslag kan ikke ”aktiv utmelding” ankes, og den ”tiltalte” har ingen rett til å bli hørt i partiets organer.
Personlig besitter jeg et brev fra Carl I. Hagen til meg fra våren 1994, der han uttrykker beklagelse over at jeg i et intervju med Østlandets blad innrømmet liten motivasjon for arbeidet fremover. Brevet inneholder en klar advarsel; Carl I. Hagens jernhånd skjult i en silkehanske. Dette er muligens en forløper for dagens praksis med ”aktiv utmelding”.
Der frykten styrer
Med den markante politiske venstrevri ledelsen i FrP helt siden 1997 har bedrevet (se gårsdagens kommentar om Høiens utmeldelse), skulle man tro kritikken og uenigheten hadde vært mer markant enn tilfellet er. Faktisk er Høien en av de få som offentlig har kritisert partiets kurs.
Det er et faktum at uenigheten eksisterer. Liberaleren har tidligere omtalt at vi kjenner til personer langt opp i FrP-systemet som er uenige både i partiets nye næringspolitikk og barnehavepolitikk. Men de tør ikke gå åpent ut med uenigheten.
Ikke så rart, når virkemidler som ”aktiv utmelding” og mistenkeliggjøring av motiver brukes fremfor anerkjennelse av politisk og ideologisk uenighet om standpunkter og virkemidler. Dolkesjø og utrenskningene før og efter 2001-valget har i FrP effektivt avlivet den åpne debattkulturen andre partier ser som helt naturlig.
Med en blanding av stalinistiske metoder og omskrivning av et utsagn tillagt Solkongen Ludvig XIV (”staten det er meg” – i FrP ”partiet det er meg” (”meg” underforstått Carl I. Hagen)) bruker FrP-ledelsen frykten som våpen mot dem som kunne tenke seg å opponere mot partiets glideflukt til venstre i det politiske landskapet.
Frykt for eksklusjon skaper naturlig nok intet godt debattklima.
