Transportarbeiderne streiker. De vil ha et lønnstillegg kun for organiserte. Hva skal man si til slikt? At streiken truer fundamentale verdier i vårt demokrati!
I dag begynte en merkelig streik for å gi mer til dem som har. Transportarbeiderne streiker for å oppnå et lønnstillegg kun til dem som er organiserte i fagforeninger. Grunnen er at de organiserte er lei av at uorganiserte er ”gratispassasjerer”; dvs. at de uorganiserte oppnår samme lønnstillegg som de organiserte – uten å gjøre noe for det. Ikke betaler de kontingent, ikke lider de seg gjennom fagforeningsmøter, og ikke står de streikevakt for å øke lønnen med noen kroner. Men lønnsøkningen får de.
Fagforeninger – en del av demokratiet
Retten til å være organisert er utledet av individets naturgitte rettigheter. Hvordan? Jo, hvert individ har personlig frihet. Og frihet til å søke lykken (og lykke er individuelt). Hva individet gjør med sin frihet så lenge man ikke skader andre eller krenker andres frihet er alle andre uvedkommende. Inkludert i den personlige friheten er dermed naturligvis retten til å gå inn i frivillige sammenslutninger (uten at vi spør om motivet for det) – som f.eks et parti, en sjakklubb eller en fagforening.
Når individer har naturgitte rettigheter oppretter de en stat for å beskytte rettighetene, og velger sine representanter til å styre staten innenfor gitte grenser og med klare oppgaver. Det er det representative demokratiet. Men individer kan også velge andre enn f.eks politiske representanter til å ta seg av deres interesser. Som tillitsvalgte i fagforeninger..
Retten til å være uorganisert
Vi har altså etablert det faktum at fagforeninger er en del av det representative demokratiet, en følge av organisasjonsfriheten som utledes av individets frihet. Så retten til ”å være organisert” (i en fagforening) skal vi ikke bestride. Men retten til ikke å være organisert er også en rettighet som følger av individets frihet. Men transportarbeidernes streik skal gjøre det vanskeligere å være uorganisert. Den som av ulike grunner ikke vil gå inn i en fagforening, skal ha mindre lønn – og dette kommer på toppen av det press organiserte kolleger på jobben allerede utøver mot uorganiserte for å få dem til å ”slutte rekkene”. Hvis arbeidsgiverne bøyer seg for streiken og dens mål nøler vi ikke med å fastslå at også arbeidsgiverne krenker den selvsagte retten til å være uorganisert.
Betimelige krav – og urimelige krav
Noen vil berømme fagbevegelsens seire; arbeidstagere fikk levelige arbeidsforhold (tid, lønn, sikkerhet, beskyttelse mot ubegrunnet eller usaklig oppsigelse etc). Andre vil si at disse seirene kom som følge av bedre tider (som gjør det lettere å innvilge krav), bedre utdannelse (som gjør det mulig for folk å vite hva som skader dem og hva som ikke gavner dem). Vi skal ikke dømme om dette.
Men på et punkt i historien gikk fagforeningenes la oss kalle det betimelige krav over i urimelige krav. Når man ikke lenger kjemper for å oppnå rettigheter og likheter, men bekjemper andres muligheter – da er man gått over en grense. Denne grensen er for lengst passert. Tidlig allierte fagforeningene seg med politiske krefter som skulle bli deres forlengede arm inn i politiske beslutningsorganer. Forholdet mellom fagforeninger og arbeidsgivere ble utvidet til å gjelde alle som betaler regningen for politiske beslutninger; skattebetalerne. Og krav som tidligere endte i frivillige (mer eller mindre!) avtaler mellom arbeidsgivere og arbeidstagere ble nå nedfelt i lover og regler, finansiert over skatteseddelen. Personer som ikke er organiserte, som jobber i andre bransjer, til og med folk som ikke jobber overhodet, ble involvert i og berørt av fagforeningenes arbeide. Vi skal ikke gå gjennom krav for krav og si om det er betimelig eller urimelig. Bare konstatere at du og jeg for lengst betaler regningen, over skatteseddelen. Uansett hva slags krav fagbevegelsen kommer opp med. For fagorganiserte er også velgere.
Den fiksjon..
Bastiat sa at staten er den fiksjon der alle lever på hverandres regning. De fagorganiserte betaler kontingent til sin forening, men kan trekke dette fra på skatten! Det er du og jeg som skattebetalere som betaler deres medlemskap! Skattebetalerne inkluderer også uorganiserte arbeidere.
Med kravet som ligger til grunn for den pågående streiken til transportarbeiderne, skal ikke bare skattebetalerne betale medlemskontingenten til de organiserte – men også arbeidsgiverne. Gjennom det ekstra lønnstillegget. Dette tillegget skal gi et klart og tydelig signal om at det skal lønne seg å være organisert. Det skal ikke lenger bare være fagforeningenes jobb å overbevise arbeiderne om fordelene. Også arbeidsgiverne skal delta i vervearbeidet! For personer som vi påstår er beredt til å fortsette å fremsette krav – om det så fører til at arbeidsplassene ryker fordi bedriften går konkurs pga. økede utgifter.
Snevre særinteresser
preger dessverre altfor ofte fagforeningenes krav. Høye lønnskrav, uavhengig av den enkelte bedrifts (eller bransjes) lønnsomhet. Sammenligninger mellom bedrifter og bransjer som ikke har noe med hverandre å gjøre. Krav om å ikke ”sakke akterut” i forhold til bedrifter og bransjer med helt andre utgangspunkt for lønnsomhet og lønnsnivå. Mer eller mindre reduksjon av betydningen av den enkeltes investering i utdannelse og dermed fremtidig inntekt og status, ved å kreve ”lik lønn for arbeid av lik verdi”. Vanskeliggjøring inntreden i arbeidslivet for ungdom og personer uten utdannelse, ved å kreve lovfestede/tariffestede minstelønninger. Krav om beskyttelse mot arbeidskraft med lavere lønnskrav. Listen kan gjøres veldig mye lengre.
Uakseptabelt press
er det allerede på de uorganiserte. Fra kolleger. I media. Om at de er usolidariske. Gratispassasjerer. Faktum er: Den som velger å ikke organisere seg utøver en selvfølgelig rett som individ og arbeidstager, akkurat den samme retten de utøver som velger å organisere seg. Dette er den enkeltes valg. Vi skal ikke moralisere over hvilket valg du tar. Det er din rett. Men dersom man krenker andres tilsvarende rett må man regne med å få klar beskjed. De fagorganisertes press på arbeidsgivere, uorganiserte kolleger, og på samfunnet, for å stemple uorganiserte som nærmest asosiale og usolidariske vesener er et uakseptabelt press!
Sterkest alene?
Sterkest er den som står alene. Dette er ikke fagforeningenes motto. De påstår at den enkelte arbeidstager er svak i møtet med arbeidsgiver – om han eller hun ikke står sammen med sine kolleger i organisert form. Fagforeningene er naturligvis fri til å bruke den markedsføring de vil – dette er reklame, om enn negativ – for å øke sitt medlemstall.
Her benytter fagforeningene sosialistenes glansnummer; nedrakking på og nedvurdering av individet. Du er intet – partiet/fagforeningen/staten er alt (velg selv). Uforfalsket kollektivisme.
Vi tror på individet. På dialogen. På ordets makt. På fornuftens seier. Derfor deler vi ikke fagforeningenes manglende tro på individet. Derimot tror vi at den enkelte arbeidstager i møte med sin arbeidsgiver, oppnår gehør, om han eller hun fremlegger krav som er innlysende – eller rimelig og saklig begrunnet. Og er forhandlingsvillige. Og evner å se saken fra mer enn sin egen side. Dette er styrken i ordet, argumentet og gevinsten av dialog fremfor konfrontasjon.
Individet er en trusel
Sosialister misliker individer. Misliker eksemplene på individets suksess. Derfor er de uorganiserte en trusel – mot forestillingen om at man kun gjennom fagforeninger oppnår sine mål.
Kjenner man grunnsynet som ligger bak fagforeningenes arbeide i vid forstand er det lettere å forstå motivene for den pågående streiken.
Da bør det også være lett for alle som ikke ønsker å kompromisse i den viktigste grunnvoll et demokrati bygger på; individets frihet – å avvise kravet som ligger til grunn for streiken.
Denne streiken fremmer verdier et demokrati ikke er tjent med.
Derfor oppfordrer vi arbeidsgiverne til ikke å gi efter for kravet.
