Debatten om aktiv dødshjelp viser en grunnleggende paternalisme blant politikerne. Det er ikke en offentlig oppgave å bestemme om folk bør få lov til å dø eller ikke.
Når politikerne nekter alvorlig syke å få lov til å avslutte sitt eget liv, avslører det et inhumant og autoritært menneskesyn. Feighet og prinsipper forankret i metafysiske forhold er antagelig viktigere enn å dempe menneskers lidelser og meningsløshet. Med hvilken rett kan de tvinge uhelbredelig syke mennesker til å gjennomleve lidelser som vil pine, plage og fornedre dem frem til en uunngåelig slutt? Skal mennesker i vårt moderne samfunn tvinges til å leve og lide fordi andres religiøse eller filosofiske oppfatninger krever det?
Spørsmålet om dødshjelp er ikke bare en utfordring for et samfunn som det norske. Også presumptivt liberale mennesker får satt sin liberalitet på prøve. Enkelte modige sjeler ytrer at de av respekt for den enkeltes selvbestemmelse ønsker å tillate aktiv dødshjelp i visse situasjoner og etter fastlagte kriterier. Men man kan ikke respektere den enkeltes rett til å avslutte sitt eget liv, samtidig som andre skal avgjøre om en person skal få dø.
En høyesterettsdom fra Nederland slår fast at psykisk-eksistensiell smerte kan være grunnlag for aktiv dødshjelp. Jeg har ennå til gode å se noen av våre hjemlige legaliseringsaktivister være like konsistente, og dermed tørre å ta den hele og fulle konsekvens av sine egne argumenter om menneskets autonomi (selvbestemmelsesrett). Ved ikke å gjøre det, mener de at mennesker som i årevis har levd i et angsthelvete, og hvor terapi har vist seg nytteløst, ikke skal ha anledning til å unnslippe dette helvetet én gang for alle. Og hvordan kan de mene dette, når et av deres primære anliggender er et humanistisk engasjement for den lidende? Det er tydelig at noen lidelser er mer verdt enn andre.
Mennesker som ønsker å dø vil vanligvis befinne seg i tilstander som kan svekke åndsevner så vel som kroppslige funksjoner. Mange er derfor skeptiske til å la personer som kan være ustabile og reduserte avgjøre sin egen skjebne. Dette er et formyndersk standpunkt som kan legitimere statsinngrep i svært mange situasjoner. Det er dessuten rettslig tradisjon for at alvorlig syke i slike situasjoner ikke skal umyndiggjøres, f.eks. når det gjelder opprettelse eller endring av testament. Og hvor rettferdig er det når de aller sykeste og mest hjelpeløse, ute av stand til å ta sitt eget liv selv, ikke skal ha mulighet til å velge seg ut av livet, så lenge de mindre hjelpeløse har en slik mulighet ved at de kan begå suicid?
Dødshjelpsmotstandere innvender ofte at aktiv dødshjelp vil innebære drap. Dette er i og for seg ikke uriktig. Imidlertid må man se på konteksten før man avgjør om en handling er straffbar eller ikke. De fleste av oss misliker vold sterkt. Likevel er det lov til å utøve vold i for eksempel en boksering eller under kampsport, fordi man frivillig stiller opp. Når man frivillig overlater til andre å ta livet av en, bør dette også være en straffrihetsgrunn. Dessuten har selvmord i lang tid vært lovlig i Norge. Når man assisterer ved selvmord, så medvirker man altså til noe som er lovlig dersom man gjør det selv. Hvorfor dette skal straffes, er vanskelig å forstå.
I valg av hvem som skal styre landet, har mange stemmerett, men også rett til å la være å stemme. Religionsfrihet innebærer at du har rett til ikke å knytte deg til noen religion. Ytringsfrihet innbefatter retten til å tie. På samme måte bør retten til liv også bety at man kan velge å la det opphøre. Eller som de gamle Christiania-bohemene uttrykte det: «Hvert individuelle liv er et kunstverk, og det er kunstneren som avgjør når kunstverket er ferdig». Det er ingen offentlig oppgave å avgjøre hva som er et verdig liv. Den avgjørelsen bør tas av den enkelte person. Om mulig bør man få hjelp til å dø på en verdig måte, uten smerter, og helst med en god hånd å holde i.
