Norge er det landet i verden som gir mest u-hjelp. Vi har gått forbi Danmark som har ramlet ned på 2. plass på denne statistikken.
Ifølge foreløpige tall fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, utgjorde Norges bistand i fjor 0,92 prosent av brutto nasjonalinntekt, skriver Vårt Land.
Like problematisk for en liberalist er det at bistanden fra OECD-landenes har økt med 11 prosent i løpet av de siste to årene, og utgjorde i 2003 rundt 480 milliarder. Mye av denne økningen skyldes imidlertid de ekstraordinære bidragene OECD-landene har gitt til gjenoppbygging i Afghanistan og Irak, skriver Vårt Land.
Liberalister blir ofte sett på som kyniske som er lite villig til å vise solidaritet fordi vi vil fjerne eller kutte dramatisk på bistandsbudsjettet. Standpunktet er først og fremst prinsipielt. Vi bør selv bestemme hvem som skal støttes. Vi må få friheten over egne penger, en frihet vi kun kan få gjennom økte skatte – og avgiftslettelser. Får vi beholde meg av egen inntekt, vil vi selv få bestemme hvem vi skal støtte uavhengig av hva politikere og byråkrater mener. Noen av oss vil gi fra egen pengebok til hjelpeprosjekter i utlandet, mens andre vil støtte helt andre formål.
Økonomisk vekst for de som i dag kalles utviklingsland bør skapes gjennom at det blir enklere for disse landene å få solgt varene sine. På den måten skal u-landene bygge sin egen velferd. Det betyr at stortingsflertallet må gi opp importvernet, men det vil være å vise ordentlig solidaritet med de landene som trenger det. Frihandel er det eneste riktige, det eneste som kan skape den nødvendige veksten over tid.
Skribenten må skynde seg å legge til at politikerne har blitt bedre til å lette på importvernet de siste årene, men Liberaleren er langt fra fornøyd. Fortsatt beskyttes norske bedrifter og norske arbeidsplasser i altfor stor grad.
