Stortinget kan ifølge Aftenposten komme til å vedta en lov som gir rett til å informere såkalte ”hentebruder” om deres rettigheter, og om den tilkommende har et voldelig rulleblad. Det er flere måter å gjøre dette på som ikke bryter med personvernet.
Dersom hensikten er å skjerme kvinner mot voldelige eller pedofile menn, er det prisverdig. Jeg er ikke overbevist om at hensikten er så edel. Valget av betegnelser og virkemidler gir signaler om dette.
Før jeg går videre i å drøfte realismen og den egentlige hensikten bak de foreslåtte tiltakene, er det grunn til å filosofere litt over begrepet ”hentebruder”. Her menes åpenbart at noen menn reiser til utlandet utelukkende i den hensikt å gifte seg med kvinner i den hensikt å ta dem med med tilbake til Norge fremfor at paret bosetter seg i utlandet (derav navnet hentebrud).
Stigmatiserende betegnelse
Om alle norske menn med utenlandske ektefeller kan puttes i en slik bås, og om dette ikke er en grov generalisering – og stigmatisering – fremgår ikke av Aftenpostens artikkel (men muligens i regjeringens forarbeide med lovforslaget). Den ærede leser kan jo selv tenke seg hvordan en slik artikkel og generell omtale må føles for menn med utenlandske ektefeller, og for deres familie og omgivelser. Det er som om et mistenksomhetens lys kastes over alle.
Selvfølgelig har ikke alle norske menn med utenlandske ektefeller inngått ekteskap i den hensikt å ”hente hjem” en utenlandsk kvinne. Kjærligheten er naturligvis individuell (som lykke), og kjenner derfor ikke alder, landegrenser, verdensdeler – eller kjønn for den del. Så hvem kan si at et par faller inn i en slik stigmatiserende kategori? Det synes jo ikke utenpå! Kanskje forslagsstillerne er av den oppfatning at voldelige menn er forutbestemte til å hente hjem en brud utenlands fra? Er det slik at det er determinisme ute og går her? Kan ikke menn med voldelig forhistorie forbedre seg? Hvorfor utvikler noen menn seg til bli voldelige? Har alle menn en slik voldelighet innebygget? Og betyr det at det er best for utenlandske kvinner ikke å gifte seg med norske menn overhodet? Her er det mange spørsmål om hvilket menneskesyn forslagsstillerne har, og de bakenforliggende motivene for disse tiltakene som tilsynelatende er foreslått i beste mening.
Familiegjenforening
er både for personer som har giftet seg i utlandet, for personer som kommer til Norge på turistvisum og så gifter seg her, og for personer som søker om oppholdstilladelse med den begrunnelse at bryllup er planlagt. Når en utenlandsk statsborger er gift med en nordmann må man søke om oppholdstilladelse hvert av de 3 første årene, og så kan man søke om permanent opphold. Blir man skilt før det er gått 3 år, mister man retten til opphold i Norge, med mindre man har barn med ektefellen. Da kan man av hensyn til barnet få opphold. Hvis man har giftet seg utenlands, er behandlingstiden for innvilgelse av familiegjenforening nå markant lenger enn for noen år siden. Det er også forskjeller utfra hvilket land og verdensdel den utenlandske statsborgeren er fra. Afrikanske menn har som regel ventet lenger på familiegjenforening med norske kvinner, enn f.eks thailandske kvinner med norske menn.
Tiltakene
For å bedre integreringen er det allerede vedtatt et introduksjonsprogram i norsk, der også relevante temaer skal være med i undervisningen. Bl.a juridiske rettigheter. Dette er fornuftig, selv om det bør anses at de bedrifter og enkeltpersoner som av ulike grunner tar med utenlandskfødte til Norge også bør ha ansvaret for opplæringen. Det finnes menn som nekter kvinner å delta i slik opplæring. Men kommunalminister Solberg sier at det finnes ingen sanksjonsmuligheter. Nå blir imidlertid introduksjonsprogrammet obligatorisk, og fravær kan bety at man mister retten til opphold i Norge.
Nå skal norske utenriksstasjoner (ambassader og konsulater) gi informasjon om rettigheter og plikter til dem som søker om familiegjenforening. Men dette fanger ikke opp dem som gifter seg i Norge (vel å merke hvis de er kommet hit på turistvisum). Hvis Stortinget vil, kan det også bli lov til å gi informasjon dersom ektefellen har en forhistorie for vold, pedofili eller annet som betraktes som relevant. Her kommer menneskesynet til lovgiverne inn (se over). Også personvernet kommer inn. I norsk straffepleie betraktes en som har sonet sin dom som at man har gjort opp med samfunnet. Men det skal tydeligvis ikke gjelde hvis man gifter seg med en utlending. Det kan bli noen interessante konfrontasjoner med personvernet. Tydeligvis har ikke lovgiverne tenkt på muligheten at voldelighet er noe som kan utvikle seg – og ikke er hverken bestandig eller latent. Informasjon om dem som har en fortid (med de betenkeligheter listet opp over) vil derfor aldri dekke alle tilfeller.
Informasjon om rettigheter og plikter er fornuftig. Kanskje ventetiden før gjenforening gies også kan brukes til norskopplæring?
Skjulte motiver?
Tiltakene er ikke treffsikre, men derimot både stigmatiserende og i strid med både personvern og prinsippene bak norsk strafferett. Jeg har allerede nevnt at immigrasjonsmyndighetene ved å tøye behandlingstiden gjør det vanskeligere å komme inn til Norge. Vi har ikke helt danske tilstander ennå (der må ektepar bevise at de har mest tilknytning til Danmark for å få opphold for den utenlandske statsborgeren), men det skal tydeligvis være både vanskelig å komme hit, og lett å bli kastet ut. Terskelen for å komme til Norge heves, om ikke i lovs form, så i praksis ved at UDIs saksbehandlere gjennom krav til dokumentasjon, lang behandlingstid og andre tiltak (som de nå foreslåtte) gjør det vanskelig og til en tålmodighetsprøve av dimensjoner. Utenlandske statsborgere skal kunne kastes ut, for handlinger som ikke har særlig lang straff. Det betyr at utenlandske statsborgere bosatt i Norge blir annenrangs borgere, selv om de er gift med norske statsborgere. Men dette er tydeligvis politisk ønskelig.
Kanskje er motivet til lovgiverne så enkelt; at færrest mulig skal komme hit, selv om det oppnås under dekke av å verne utenlandske kvinner mot voldelige menn. Gjennom et i realiteten svært negativt syn på menn formidles det skjulte signalet at det er best for utenlandske kvinner å holde seg unna norske menn.
