Dette er første del av min artikkelserie om private løsninger som alternativ til offentlig velferdsstat. I denne delen presenterer jeg (delvis) private helsetjenester slik de praktiseres i et par land. God lesning!
Valgkampen i 1985 var preget av harde angrep mot helsepolitikken som ble ført i landet. På et valgmøte i Skien møtte landsmoder Gro Harlem Brundtland opp og kritiserte at 50 000 mennesker stod i sykehuskø. Hun brukte begrepet «hjerterått» og lovet å rydde opp i rotet. Etter en lang Arbeiderpartiperiode nådde helsekøen uante høyder med et antall på 300 000 mennesker. Et offentlig helsetilbud er ingen garanti for at du får behandling.
Etter helsekøer, usikre pensjonsutbetalinger og korridorpasienter, tviler stadig flere nordmenn på at det offentlige kan sørge for omsorg og nødhjelp når tilstanden krever det. Dobbelt så mange nordmenn har i dag helseforsikring som for tre år siden. Høyresiden i norsk politikk har lenge ønsket reformer i helsevesenet – gjennom stykkpris, som gir brukerne av helsetjenester finansiering av behandlingen, uavhengig av hvor brukeren velger å la seg behandle. Dette vil helt klart løse opp mange flaskehalser og dessuten belønne behandlingssteder som tar seg av mange pasienter.
Helseforsikring er mer fornuftig enn stykkpris
Likevel tror jeg at stykkprisfinansieringen rett og slett ikke går langt nok. Det er dessuten problemer med alle offentlig betalte helsesystemer. Det stimuleres ikke til å ta vare på din egen helse. Siden det offentlige betaler for dine helseutgifter, vil det gjøre alt for å begrense dem – f.eks. ved høyere avgifter på usunne aktiviteter, reguleringer og inngrep; begrensninger som setter hindre for personlig frihet. Når helsesystemet administreres av politikere, er det aldri godt å vite hvordan det kan se ut år for år. Noen år vil politikerne spare i helseutgiftene, andre år kan de finne på å pøse ut penger.
Universelle velferdsordninger er dessuten kostbare og etter manges mening ineffektive. De skaper kunstige forventninger om å kunne leve på alle andres bekostning – resultatet er at man betaler fryktelig mye penger i skatt som man så får tilbake igjen, mens byråkratiet er den eneste vinner. Mesteparten av overføringene går til middelklassen og bare en liten del av pengene går til dem som trenger støtten mest. Et privat helsevesen vil stimulere produsentene av helsetjenester til å levere et best mulig tilbud. Når helsetjenestene ikke betales av fellesskapet, men av den enkelte, vil hvert enkelt menneske også forsøke å begrense utgiftene og få mest mulig igjen for pengene.
Det finnes imidlertid mange forskjellige modeller for hvordan man kan organisere et helsevesen. I Europa er det såvidt meg bekjent bare Sveits som har et forsikringsbasert helsevesen. USA er verdenskjent og betryktet for sitt private helsevesen. Vi skal ta en titt på hvordan disse administreres.
Sveitsisk løsning – obligatorisk helseforsikring med offentlige reguleringer
Alle sveitsiske innbyggere og utlendinger som skal være i Sveits lenger enn 3 måneder er forpliktet til å tegne en helseforsikring. Sveitserne kan velge mellom titalls forskjellige forsikringsselskaper, og ingen forsikringsselskap kan nekte å forsikre deg for en minimumsbetaling (på rundt 1500 norske kroner). Alle forsikringsselskaper er non-profit-organisasjoner som godkjennes av det sveitsiske innenriksdepartementet. Disse skal tilby en basispakke, men kan tilby mer lukrative forsikringsordninger for dem som måtte ønske det. Basispakken dekker grunnleggende behandling som sykehusopphold, legebehandling og vaksinasjon. Det er ikke uvanlig at arbeidsgiver betaler for arbeidstakers helseforsikring. Alle som er forsikret kan selv velge sykehus de vil behandles på, og sveitsisk helsevesen er verdenskjent for sin høye kvalitet. Mange statsledere har latt seg operere på sveitsiske klinikker. Det offentlige subsidierer forsikringene for eldre, funksjonshemmede og mennesker med lave inntekter. Leger får betaling fra forsikringsselskapet gjennom stykkpris og du betaler egenandel direkte til legen. Den obligatoriske forsikringen dekker 2/3 av betalingen til legen, mens den siste tredjedelen betales gjennom tilleggsforsikringer eller rett fra lommeboka. Sykehusene er for det meste organisert av kantoner (sveitsiske regioner), kommuner eller frivillige organisasjoner. Lokale myndigheter subsidierer ofte utgifter som ikke dekkes av forsikringen. Men det finnes også private sykehus som kun baserer seg på forsikringsbetaling.
USA – frivillig helseforsikring med sikkerhetsnett for vanskeligstilte
Helsesystemet i USA er basert på at den enkelte innbygger har en privat helseforsikring. Det er svært sjelden å se land som satser på privat sektor i helsevesenet, både når det gjelder tjenesteproduksjon og betaling. USA er idag hovedleverandør av medisinsk innsikt og teknologi, og behandlingsresultatene som oppnås i USA er jevnt over bedre enn i andre utviklede land. Selv om det er den føderale regjeringen i USA som er ansvarlig for den grunnleggende finansiering og lovgivning innenfor helsetjenesten, er det hver enkelt delstat som regulerer det meste av helsevesenet og minimumsinnhold i helseforsikringer. I USA er 14 prosent av befolkningen uten helseforsikring. De uforsikrede kan deles i tre grupper – de som ikke har råd, de som har så god råd at de kan betale helseutgifter fra egen lomme og de som tar en kalkulert risiko. Det siste er en viktig grunn til at de under 34 år er sterkt overrepresentert blant de uforsikrede. De uforsikrede nektes ikke adgang til helsevesenet. For akutt hjelp er det ulovlig for private sykehus å avvise pasienter, selv om du ikke kan betale. De udekkede kravene som dette skaper utgjør opp mot 0,5 prosent av BNP. Mange tror det ikke finnes et offentlig sikkerhetsnett for vanskeligstilte i USA. Dette er feil. Den offentlige finansieringen i USA foretas i hovedsak gjennom de to landsdekkende, offentlige sykeforsikringsprogrammene Medicare og Medicaid. Medicare dekker kostnader til sykehusbehandling for eldre over 65 år og funksjonshemmede, mens Medicare dekker kostnader til sykehus- og legebehandling for fattige og for lavinntektsgrupper med høye utgifter til helsetjenester. Mens Medicare finansieres av føderale myndighetene, fungerer Medicaid i samarbeid med delstatene. I tillegg finnes SCHIP som dekker helseutgifter for uforsikrede barn.
Hva bør Norge satse på?
Personlig har jeg mest sansen for det amerikanske helsevesenet – der det er den enkelte som får valgfrihet til å velge hvordan en vil ta vare på sin egen helse. Et interessant moment er at USAs offentlige utgifter til helse (rundt 6 prosent) er nesten like store som Norges (litt over 7 prosent). I tillegg kommer de private helseforsikringene på toppen. USA bruker mest penger på helse i hele OECD-området (når offentlige og private ordninger er tatt med) – tett fulgt av Sveits. En kommentator påpekte at norske politikere underbudsjetterer for å kunne si at de øker pengene til helse hvert år. Europeiske politikere av alle avskygninger liker å fremstille amerikanernes motvilje til et offentlig-universelt helsevesen som et utslag av råskap. Men motviljen er snarere et utslag av en grunnleggende skepsis mot å regulere fredelig utveksling av varer og tjenester, og en utstrakt tillit til at dette stort sett ordner seg selv. Det eneste som betyr noe er forholdstallet mellom det antall mennesker som til enhver tid har behov for en helsetjeneste og antallet som faktisk oppnår dette. I en slik sammenligning kommer USA, med null helsekøer, svært godt ut i forhold til Norge.
