Det er mye prat om skatt for tiden. I lunsjen hører jeg uttalelser som » Det er helt typisk altså… Alltid de rike som får størst skattelettelser».
I regjeringens forslag til skattereform skal toppskatten skal senkes, i tillegg skal formueskatten reduseres og fordelsbeskatningen på egen bolig vil regjeringen fjerne helt. Det skjærer i hjertet på min SV-sympatiserende kollega. Dette strider mot alt han har av rettferdighetssans. «Usosialt og urettferdig», mener han.
Har det noensinne slått ham at det jo er de som tjener og eier mest som betaler mest skatt? Er det egentlig så urettferdig at de som bidrar med mest også får mest tilbake når det først er snakk om skattelettelser?
Under kommer en liten historie. Den har tidligere stått på trykk i Ama-gi, men det skader sikkert ingen å lese den en gang til.
En liten historie.
Ti kamerater spiste middag sammen på restaurant hver dag. Regningen kom alltid på 1000 kroner totalt. Siden det var stor forskjell i inntekt og formue hos de ti, ble de enige om å dele regningen på samme måte som skattesystemet.
De fire fattigste slapp å betale. Den femte betalte 10 kroner, den sjette 30 kroner, den syvende 70 kroner, den åttende 120 kroner, den niende 180 kroner – og den tiende og rikeste skulle betale 590 kroner.
Alle var fornøyde med ordningen, inntil restauranteieren en dag tilbød dem rabatt. De var stedets beste kunder, så han tilbød et avslag på 200 kroner per middag. Fortsatt ville gruppen dele regningen etter skattemodellen, så de fire fattigste skulle ikke betale. Spørsmålet var hva som skulle skje med de seks andre; hvordan skulle rabatten fordeles?
200 kroner delt på seks ble 33,33 kroner i avslag. Det betød at person fem og seks ville få betalt for å spise, og det var klart urimelig. Restauranteieren foreslo å redusere regningen omlag likt for alle, og ville utarbeide et forslag.
Det innebar at den femte også fikk spise gratis, den sjette skulle betale 20 kroner, den syvende 50 kroner, den åttende 90 kroner, den niende 120 kroner, mens den rikeste fikk redusert regningen fra 590 til 520 kroner. Alle fikk lavere pris og ingen kom dårligere ut enn før.
Utenfor restauranten begynte de imidlertid å sammenligne hva de hadde spart. – Jeg sparte bare en tier, mens han sparte 70 kroner, sa sjettemann og pekte på den rike tiendemann. – Akkurat, sa femtemann, som også fikk ti kroner i avslag. -Han er rik, men fikk likevel syv ganger så mye som meg.
– Hvorfor skal de rike alltid få mest, ropte den syvende, som fikk 20 kroner i rabatt. – Og vi fikk jo ingenting, ropte de fire fattigste i kor. Dette systemet utnytter de fattigste.
Stemningen ble raskt så hatsk at de ni banket opp tiendemann.
Neste kveld kom han ikke på middagen, så de spiste uten ham. Da regningen kom oppdaget de noe enda viktigere. Det manglet 520 kroner.
