På Venstres landsmøte til helgen velges Olaf Thommessen som ny nestleder i Venstre, og anses som kronprins. Han omtales allerede som en messias for Venstre – men kan han gå på vannet?
Venstres Ungdom i Danmark hadde i sin tid en valgplakat med Uffe Ellemann-Jensen, mangeårig utenriksminister. Han sto i vannet med vadestøvler og fisket. Teksten var: ”Han kan ikke gå på vannet – men han kan så meget annet”. Denne plakaten danser inn i hodet når jeg tenker på fremstillingen av Thommessen. Han skal redde Venstre, skaffe velgere, gi partiet et mer positivt image enn Lars Sponheim. Han er den mange i Venstre ser som selve frelseren; med andre ord en ny messias. Så da spør vi: Kan Olaf Thommessen gå på vannet?
Hvem er denne Thommessen? Han er mest kjent for sin mor og sin kone; NOAS-skaperen Anette Thommessen (også 2.kandidat for Oslo Venstre under Dørum for noen valg siden), og modellen Vendela Kirsebom. På Sørlandet kan det godt hende V-folk kobler navnet til faren Henrik Thommessen, og striden om boplikten langs solkysten. En strid som skapte vondt blod mellom Sørlands-Venstre og landbruksministeren. Det er ikke å overdrive å si at Sponheim la alen til sin påståtte arroganse. Han er også næringslivsleder, lik broren og jappen Christian (Media-Vision, for de som husker det glossy 80-tallet).
Thommessen sitter i dag i Venstres sentralstyre, men hverken har eller har hatt folkevalgte verv for Venstre. Det er også smått med tillitsverv. Jeg har hørt ham på et par landsmøter, og sett den responsen han får fra landsmøteutsendingene. Den er voldsom og positiv. Og det Venstre-folk har sett av Thommessen fikk valgkomiteen til å bestemme seg for å brake Sponheim på helgens landsmøte. Dette baserte seg på utstrakt kontakt med tillitsapparatet. Nå gikk ikke dette helt som planlagt. Sponheim fant den lille luken som skulle til for å sikre seg gjenvalg. Thommessen og valgkomiteen kapitulerte.
Parallellene, og ikke minst forskjellene mellom forsøket på lederskifte i 2004 og hva som skjedde da Lars Sponheim utmanøvrerte Odd Einar Dørum er interessante. Dørum var for 2.gang Venstre-leder 1992 – 96 da Sponheim kom på Stortinget i 1993. I utgangspunktet var det ikke mange politiske likhetspunkter mellom lederen som ville inngå formalisert samarbeid med Ap ved valget i 1985 (i protest mot frislippet under Willoch, eller cola-og cafèkulturen som Unge Venstre kalte det), og stortingsrepresentanten som gjenreiste partiets mer liberale profil, og som av onde tunger både i og utenfor V beskyldes for å ha skapt et lille-Høyre. Sponheim var hellig overbevist om at vekst for Venstre kunne bare komme med ham selv som partileder. Han satte Dørum ut på kanten, og dersom Dørum ikke ville hoppe ned fra toppvervet skulle så visst Sponheim sparke ham ut. Sponheim ville stå løpet ut, og Dørum valgte å trekke seg. Det gjorde han med en glimrende landsmøtetale der han kritiserte Aps maktarroganse og fremholdt et sosialliberalt parti. Den beste talen fra Dørum jeg noensinne har hørt.
Da opprørerne i Venstre så Sponheims kampvilje tidligere i år, og den svertekampanjen (plantet eller ikke) som ble lansert mot Thommessen, ble sverdene stukket i slirene, og Thommessen avblåste fighten. Han ville ikke skape strid, var den pene begrunnelsen i et lite parti som klamrer seg til sperregrensen og kun har regjeringsdeltagelsen som bolverk mot komplett glemsel i riksmedia. Hvis kampviljen de to håpefulle utviste i hhv. 1996 og 2004 sier noe om dem, så kanskje det ikke taler til Thommessens fordel. På den annen side; hvis Thommessen ikke er like overbevist om at veien til vekst for partiet går gjennom ham selv, og at gjenvalg av sittende leder ikke er en like stor katastrofe som Sponheim åpenbart mente i 1996, så er Thommessens kneling mer forståelig. Å ha sittet alene på Stortinget i 3 år – og maktet å gjenreise en bredere profil enn miljøsaken er en ganske annen erfaring enn å ha sittet noen år i sentralstyret. Thommessen anser seg kanskje ikke helt rede ennå. For å overleve i politikken må man kjenne spillet, og unngå de tabbene ”friske pust utenfra” har en tendens til å begå. Victor Norman er det siste eksempelet på folk i den kategorien som takker for seg efter politisk gjesteopptreden.
Kjenner Venstre Thommessen godt nok? Det er jeg ikke overbevist om. Politisk har han kredibilitet og troverdighet for sitt syn på nye landsmenn, og for sin erfaring fra næringslivet. Men Venstre er mye mer. Ikke minst skole- og kulturpartiet, og partiet med den sosiale profilen. Dette er områder mange mener er forsømt under Sponheim.
Dessuten teller det at Venstre er et regjeringsparti, og statsministeren vil forplikte partiene gjennom at lederne sitter i regjeringen. Ikke alle i Venstre er enige i det. Organisasjonen føler seg forsømt, og vil helst ha en partileder som kan motivere kadrene og bygge partiet. I en forestående valgkamp der media selv i større grad enn partiene ikke bare setter dagsorden men også velger ut hvem de vil profilere av partienes kandidater (i strid med partienes egne ønsker og agendaer) kan ikke partiet overleve på kompromissmakerne i regjeringen. Da må Venstreprofilen blankpusses. Og det gjøres ikke fra regjeringskontorene, sies det fra tillitsapparatet i Venstre.
Det gjenstår å se om Olaf Thommessen kan gå på vannet. Foreløpig flyr han høyt blant sine egne. Han må få bakkekontakt, erfaring og pondus. Han må lære spillet bedre. Enn så lenge er han læregutten. Venstre må sette sin lit til mesteren ennå et valg.
Før Thommessen kan gå på vannet, må Sponheim levere nok et valg. Ikke alle i Venstre er like glade for det. Som vi skrev i Liberaleren 21.januar; ”..det sier noe om desperasjonen i Venstre når tillitsvalgte feier både svartarbeidende polakker, skattetvist, manglende politisk erfaring og ja-standpunkt til norsk EU-medlemskap tilside og sier ”vi tar ham uansett!”.
