I dag startet nok en rettssak med Jan Simonsen (X-FrP) i hovedrollen. Denne gang mot Carl I. Hagen, som fordømte Simonsens privatliv offentlig, og derefter fikk ham ekskludert. Interessant sak på flere måter.
Forkastelig liv?
Temaene og uttalelsene er velkjente allerede, både fra Dokument 2 med Gerhard Helskog, som allerede er frifunnet i en tidligere rettssak. Innholdet i TV-programmet (dokumentar eller ikke) fikk Hagen til å gå ut i den efterfølgende nyhetssendingen på TV2 og fordømme Jan Simonsens privatliv. Muligens hadde Hagen lenge lengtet efter å gjøre akkurat dette. I et parti som ønsker å styrke det forpliktende heterofile ekteskapet som favorisert samlivsform (intet mindre!) har Simonsens privatliv åpenbart vært oppfattet som ”tvilsomt” – hva nå de måtte bety. Og når frisinnede liberalister er blitt en mangelvare i partiet, var det lite som kunne demme opp for Hagens fordømmelse av et annet menneskes privatliv. Det han rent konkret sa, var at at Simonsen lever «et liv som er forkastelig».
Skal en stortingsrepresentant akseptere at partilederen offentlig fordømmer privatlivet? Skal udokumenterte påstander om en persons privatliv være akseptabel eksklusjonsgrunn? Skal Simonsen ha mulighet til å få eksklusjonen opphevet av retten (selv om han i dag er medlem av et annet parti)? Det er kjernen i rettsaken.
Medlemsskap sak for retten?
Simonsens advokat Per Danielsen sier at enhver foreningssak kan bringes for retten. Ikke sikkert at han har rett i dette. En håndfull medlemmer av Oslo FrP ble ekskludert, og gikk til sak med samme advokat. De tapte med glans. Saken mot Helskog tapte han også.
Da undertegnede var medlem av FrPs landsstyre (1992 – 94) var jeg med på å ekskludere et par personer i Hordaland FrP, og oppfattet den gang partivedtektenes regler som garantist for at det enkelte medlem har god mulighet for å bringe sin sak frem for partiets organer. Men det spørs om mulighetene er like gode i dag. Innstramninger er foretatt, både formelt og i praksis. I dag kan FrP-medlemmer ekskluderes hvis de offentlig uttaler seg negativt om partiet (dette kalles ”aktiv utmelding”). Det skal med andre ord lite til.. Simonsen anfører at han aldri fikk noen begrunnelse for eksklusjonen.
Lojal, dørmatte – og problem
Lenge var det vanskelig for Hagen å få has på Simonsen. Mannen var jo en stemmesanker, selv om han også ble en belastning for ønsket om å skape et ”seriøst” parti. Populariteten både internt og eksternt var det vanskelig å gjøre noe med. Norske journalister har en stilltiende overenskomst med politikerne om å ligge unna privatlivet (ofte er dèt også felles mellom de to gruppene). Mange internt oppfattet dessuten Simonsen som noe av en dørmatte for Hagen. Det er kanskje stygt å si det, men han ble oppfattet som lydig og logrende organisatorisk. Noe av et paradoks at han samtidig ble oppfattet som så belastende at H og KrF kunne bruke ham som et påskudd til å avvise frierier om samarbeid. Politisk gikk han gjerne litt lenger enn Hagen, og vanskeliggjorde den balansegangen partiformannen var så opptatt av – før splittelsen i 1994.
Vennene kastet ut
Da balansen var glemt ble Simonsen god å ha, både i kampen mot liberalistene frem mot Dolkesjø, og som velgermagnet i årene efterpå. Det var først da kristenmoralismen (ja, den finnes også i FrP) ble en del av partiprofilen, samtidig som ulydige nok en gang skulle renskes ut, at Simonsen ble en alvorlig hodepine. For nå var det Simonsens nærmeste venner både privat og politisk det handlet om. Fridtjof Frank Gundersen var illojal i IT-Fornebu-saken (der er Liberaleren enig med Gundersen), Vidar Kleppe og Jørn L. Stang var en belastning pga. deres innvandringspolitiske syn (utrolig nok, men på dèt området er det Hagen som bestemmer farten til enhver tid), samt at Dag Danielsen som fylkesleder i Oslo skapte en uvennlig stemning mot ekteparet Hagen i deres eget fylkeslag (!). Simonsen kunne derimot ikke røres (selv om det ble forsøkt!). Han var for populær i sitt fylkeslag, og vant nominasjon til Stortinget med glans. Det var først efter Helskogs dulgte antydninger om litt av hvert at Simonsen ble kastet ut av FrP.
Liberalistisk – eller konservativt?
FrP hevder fortsatt å være liberalister. Det er helt klart partiledelsens ansvar å følge opp hva som gavner partiet og ikke av uttalelser, politisk, organisatorisk og markedsføringsmessig. Men det er sjelden det kommer fordømmelser av folkevalgte eller tillitsvalgtes privatliv fra partiledere. Og det skal mye til før stortingsrepresentanters privatliv kan bli en belastning for partiet – og dne enkeltes evne til å utøve sine verv. Men Hagens fordømmelser hadde passet bedre i KrF. I familiepolitikken ynder jo FrP å fremstille seg som KrFs beste allierte. Og det er langt unna liberalismen kjerne om et individs rett til å leve som man selv vil, så lenge man ikke påtvinger andre samme levesett.
Paradoksene hagler i FrP. Simonsens privatliv fordømmes, mens Søviknes’ eskapader ble fortiet og fordekket så lenge det gikk. Og da det ikke gikk, gråt man krokodilletårer på TV over å være oppdaget. Samme rett for Loke som for Tor? Ikke i FrP.
Ikke helt A4
Simonsen er i dag uavhengig på Stortinget, men medlem av partiet Demokratene, ledet av Vidar Kleppe. Flere av de andre fra den forrige stortingsgruppen til FrP er også medlemmer. Partiet hadde en viss suksess ved kommunevalget. Simonsens sak svekkes nok av at han allerede er medlem av et nytt parti, men problemstillingene retten skal ta stilling til er prinsipielt interessante.
I Simonsens memoaerer ”Ikke helt A4” (!) forsvarer han seg mot påstandene fra Helskog (og Hagen). Det er vanskelig å si hva som er sant og ikke, men de fleste av oss vil helst slippe Carl I. Hagen som moralpoliti. Og det skal noe til å bære en fordømmelse av sitt privatliv som ”helt forkastelig”.
