I kveld hadde den nye tankesmien Civita sitt første arrangement. Mauricio Rojas fra Timbro var invitert til å snakke om Velferd etter velferdsstaten. Liberaleren utsendte reporter var selvsagt tilstede.
Arrangementet foregikk på Hambro’s i Oslo og rammene vitnet om at det ikke akkurat var smalahans hos arrangørene. Det er lenge siden jeg har spist så god mat i slike omgivelser, det er tydelig at man har tenkt å ta kritikerne som hinter rikmannsklubb på ordet og skrike ut et: «Vi har råd til smør under luksuspålegget».
Stemningen var imidlertid god blant de omtrent 80 fremmøtte. Her var det bred samling fra hele høyresiden pluss en del journalister og andre nysgjerrige. Ikke så rart siden Rojas er en svært høyt proflilert svensk debattant gjennom sine bøker og som riksdagspolitiker for Folkpartiet. I tillegg hadde Civita lagt grunnlaget for interessantt debatt gjennom to skarpskodde kommentatorer til Rojas foredrag, Steinar Hansson og Kristin Clemet.
Rojas sitt innlegg var interessant selv om det ikke var blant de mest radikale vi har hørt. Han startet med å fortelle om sin bakgrunn. Han kom til Sverige i 1974 som flyktning fra Chile, han var på det tidspunktet svært venstreorientert. Han ble imponert over den svenske velferdsstaten og alt det gode den gav en stakkars flyktning som trengte hjelp. Samtidig ble han etterhvert klar over dobbeltheten i dette. Hjelpen ble kombinert med makt og kontroll. Du måtte ta til takke med det systemet gav deg.
På det tidspunktet hadde staten kontroll over de fleste områder knyttet til velferd, enten det gjaldt helsetjenester, skole eller annet. Rojas trakk spesielt frem fire områder der staten hadde monopol.
1) Bestillingen av tjenester ble utført av det offentlige.
2) Utførelsen ble foretatt av offentlige monopoler.
3) Finansieringen var i sin helhet statlig.
4) Kontrollen av bl.a. tjenestene hadde også staten monopol på.
På den tiden var Sverige kulturelt svært ensartet. Folk spiste poteter hver dag og så de samme nyhetene og fikk den samme kulturen. Dette har endret seg, nå er samfunnet mye mer mangfoldig med dertilhørende større variasjon i behov og ønsker.
Rundt 1990 skjedde det en endring i den svenske velferdsstaten. Den ble initiert av Carl Bildts regjeringen, men var nok historisk nødvendig. Rojas la vekt på at det som har skjedd ble videreført av sosialdemokratene som alltid har vært flinke til å tilpasse sin politikk til menneskers ønsker. Det er ikke noen som vil tilbake til det gamle monopolet.
Hva er det så som har skjedd? Mye, på de fleste av de fire områdene nevnt ovenfor.
Nå er det medborgerne som selv bestiller sine tjenester. De vurderer hva de har behov for og velger dette. Den gamle tankegangen til Alva og Gunnar Myrdal om å «legge livet til rette» er avskaffet. Nå er det borgerne, ikke politikerne, som vet best hva man ønsker og har behov for.
Utførelsen er nå også i stor grad overlatt til private. Ulike firmaer kan starte sykehus og drive skoler. Disse likebehandles med offentlige alternativer når det gjelder finansiering. I tillegg er det nå omfattende anbudskonkurranser.
Finansieringen er den delen som fortsatt er skattefinansiert. Eksempelvis er både offentlige og private skoler fullfinansiert av det offentlige i motsetning til i Norge der private skoler ikke får like mye tilskudd. Rojas problematiserte imidlertid problemstillingen og frmehevet at det er på dette området diskusjonen nå går. Skal det fortsatt være slik at det offentlige betaler for alt? Skattebyrden er allerede så stor at det er problematisk å finansiere all virksomhet.
Rojas fortalte også en morsom historie om da statsminister Gøran Persson ble syk for en tid tilbake. Han benyttet seg da av det samme privatfinansierte sykehuset som Timbro benytter seg av. Han betalte seg ut av køen, en statsminister kan da ikke gå 3 måneder med vond skulder. Dette fikk i gang en del tankebaner, ikke bare hos Persson men hos andre også. Rojas mente at ordningene gikk i retning offentlig grunnbevilgning med kollektive forsikringer oppå disse og private forsikringer på toppen.
Når det gjelder kontrollordningene så har disse vært dårlige. Rojas nevnte ikke bukken og havresekken, men det er en god beskrivelse. Staten trenger da ikke å kontrollere staten? Han beskrev hvordan en bil er mye bedre kontrollert enn et klasserom. «Intet er mer regulert enn en markedsøkonomi», sa Rojas.
I sin kommentar fokuserte Steinar Hansson på Rojas sin bok og spesielt på de globale elementer i denne. Han mente at den siste sterke norske røst han kunne huske mot velferdsstaten var Anders Lange, mens hans etterfølgere Carl I. Hagen og John Alvheim derimot var velferdsstatens største venner som ville pøse på enda mer penger. Dessverre var ikke Hansson like treffsikker når det gjaldt USA der han klarte å påstå at USA var det siste land uten velferdsstat og at debatten der gikk på innføre dette. Han deler folk flest sin feilaktige fordom om at USA er et land der det ikke finnes omfattende offentlige ordninger
Kristin Clemet begynte sin kommentar med å understreke viktigheten av å ha problemformuleringsprivilegiet. Hun håpet at Civita her kunne bidra. Hun nevnte et eksempel fra den nye privatskoleloven for en stund tilbake. Alle journalistene bortsett fra en fokuserte på om det ikke ville bli en eksplosjon i antall privatskoler. Hun derimot sa at det ikke ville skje p.g.a. at det ikke var lov å ta utbytte fra privatskoler, i motsetning til i Sverige. Er det ikke lov å tjene penger på noe, vil ikke businessfolk satse penger på det.
Civita kan være godt fornøyd med sitt første arrangement. Hvis jeg skal gi et råd – utover å løsne litt på snippen – så er det at man må ta seg bedre tid, og da tenker jeg ikke på lengre foredrag. Med 80 mennesker fra ulike miljøer tilstede, må de få tid til å mingle og prate litt sammen. En halvtimes pause etter hovedinnlegget ville gi folk denne muligheten. For øvrig var alt utmerket.
Og til tirsdag slipper Snoen boken sin!
