Denne helgen hadde Fremskrittspartiets ungdom sitt landsmøte. I går opplevde jeg deler av landsmøtet og i den anledning har jeg gjort meg enkelte refleksjoner.
Hårek Hansen og jeg hadde en bokstands for Bauta Bøker og gledet oss over en god interesse for bøker blant de unge FpUerne. Vi fikk også med oss deler av programdebatten og fikk med oss utkastet til nytt politisk manifest.
Debatten bar preg av en organisasjon i indre strid med sitt moderparti, på mange måter lik den konfliktlinjen som var fremhevende på begynnelsen av 90-tallet. Unge, dyktige mennesker med et liberalt grunnsyn og reflektert ideologisk basis i kamp mot mennesker som var rekruttert på FrP sitt politiske grunnlag og fortsatt hang fast i det. Den første gruppen hadde mest støtte i salen og vant de viktigste politiske stridene.
Jeg fikk dessverre ikke selv hørt leder Trond Birkedal sin tale. Blant de talene som jeg fikk med meg, var spesielt Jøran Kallmyr og Ove Vanebo sine svært gode. Sistnevnte som er godt kjent for Liberalerens lesere, ble for øvrig valg til 1. nestleder i FpU.
Overskriften antyder at jeg ønsker å sammenligne FpU under Lars Erik Grønntun med FpU under Trond Birkedal. 1994 før Bolkesjø med 2004. Hovedinntrykket er at det er mange flere likheter enn forskjeller.
FpU ved leder er i opposisjon til moderpartiet, dog langt fra så upopulær som Grønntun i sin tid var.
FpU har klare innslag av liberale bokliberalister, noe som også var tilfelle i 1994.
FpU har fortsatt en konservativ og FrP-vennlig opposisjon, denne gangen med sin base i Troms.
Programmet er i likhet med i 1994 betydelig mer liberalistisk enn folk flest er klar over.
Likeledes er programmet fullt av mangler og inkonsekvenser som i forhold til liberalistisk ideologi hindrer det i å være mer enn middelmådig, dette var i imidlertid også tilfelle i 1994, kanskje til og med i enda større grad den gang.
Det siste forbeholdet skyldes at FpU denne gangen har vedtatt et annerledes program, mye kortere og mer ideologisk enn hva som har vært tilfelle tidligere. Ikke-liberalistiske innslag pleier å bli mer tydelige jo mer detaljert et program blir, så slik sett er profilen i programmet positivt i forhold til tidligere.
Hva da med det konkrete innholdet? I forhold til i 1994 er det først og fremst to forhold som skiller seg ut i positiv forstand. Dagens FpU åpner opp for homofil adopsjon, noe man i 1994 sa klart nei til. I 1994 var man erklærte motstandere av legalisering av narkotika, noe man i dag ikke tar stilling til.
Her vil jeg komme med en personlig digresjon. I løpet av mine mange år i politikken er det kun en ting jeg har angret på. I 1994 var jeg medlem i FpU og forlot FrP sammen med de andre etter Bolkesjø. Det jeg angrer på er at jeg ikke reiste meg, meldte meg ut og forlot salen da FpU i 1994 ikke vedtok legalisering av narkotika. Hva et menneske har rett til å putte i kroppen sin er et så fundamentalt spørsmål at det ikke bør kompromisses med. Hva jeg skal drikke eller røyke raker intet flertall, det raker kun meg selv.
Av negative formuleringer i det nye programmet til FpU i forhold til i 1994 la jeg bare merke til en ting. Formuleringene i forhold til fri innvandring har flere forbehold enn de hadde i 1994. I forhold til overskriften på denne artikkelen bør det nevnes at Grønntun fremmet et mindre liberalt forslag i 1994, men ble heldigvis nedstemt på landsmøtet av et mer liberalt flertall med Oslo og Akershus i spissen.
For øvrig er 2004-programmet preget av (nesten) nøyaktig de samme forbehold og prinsipper som i 1994. Man er prinsipielt tilhenger av frihet, men mener det offentlige må ta ansvar for å sikre sosialt sikkerhetsnett og grunnleggende utdannelse. Riktignok med privat utøvelse som i 1994, men likefullt med statlig kontroll og finansiering.
Dette er grunnleggende svakheter dersom man erklærer seg som liberalist og har nydelig formuleringer som «Skatt er beslagleggelse av den enkeltes eiendom og anses derfor som tyveri.»
Så et grunnkurs i logikk:
Hvis p, så q
p
–
q
Hvis skatt, så tyveri
skatt
–
tyveri
FpU er tilhenger av skatt, altså er FpU tilhenger av tyveri. Trist, men sant.
Ikke misforstå meg, jeg har forståelse for at de som velger å arbeide partipolitisk for et friere samfunn er nødt til å inngå moderende kompromisser. Likeledes er det oppgaven til de av oss som står utenfor partipolitikken å påpeke disse svakhetene for å stimulere til mer dyptgående og kritisk tenkning.
Konklusjoner er uansett klar: Det er ikke slik at alt var mye bedre før. Liberaleren ønsker FpU lykke til med sitt politiske arbeid også i fremtiden.
For øvrig anbefales det en språkvask av manifestet før det trykkes…
