I media har det vakt en viss oppsikt at Samtiden avholder essaykonkurranse om argumenter for republikk og for monarki. Republikanere har dårlige tider hevdes det. Ikke så hos Liberaleren. Vårt syn er klart: Vi står fjellstøtt for republikk!
Liberaleren har flere ganger gitt uttrykk for at det er mest i samsvar med liberalismen å ha republikk som statsform (så lenge man har en stat – og vi skal ikke her gå inn på argumenter for et samfunn uten stat, et samfunn i spontan orden, basert på naturgitte rettigheter, avtalefrihet og markedsøkonomi).
La oss kort repetere begrunnelsen. Hvert menneske har i kraft av fødsel naturgitte rettigheter, som ikke kan berøves den enkelte; retten til liv, frihet og til søken efter lykke (implisitt i disse rettighetene ligger en del andre rettigheter). Som en følge av retten til liv og til frihet er det et faktum at mennesket eier seg selv. Man har eiendomsretten til eget liv.
Monarki betyr at en person i kraft av sine foreldres bakgrunn er født til en rolle, som statsoverhode. Man har dermed ikke eiendomsretten til eget liv, ikke personlig frihet, og retten til å søke lykken (lykke er som kjent individuelt). En monark (evt. tronarving) lever, men det er sånn omtrent den eneste av de naturgitte rettighetene monarken har. Monarkiet er dermed en konstant krenkelse av monarkens naturgitte rettigheter.
Implisitt i de naturgitte rettighetene ligger også retten til eget livssyn, til ytringsfrihet, til bevegelsesfrihet. Men monarken har heller ikke disse rettighetene (som eksempel kan nevnes at monarken må være lutheraner, han kan ikke være utenfor landets grenser mer enn 6 mnd av gangen, og er både statens, kirkens og militærets øverste leder.
Ifølge liberalismen er staten opprettet av mennesker for å beskytte deres naturgitte rettigheter. Staten skal ha monopol på legal bruk av fysisk makt (politi, forsvar, rettsvesen). Naturgitte rettigheter kan ikke fratas individer, men hvert menneske kan frivillig frastå noen av sine rettigheter til mennesker som velges til å representere andre (det representative demokratiet). Men monarken kan naturligvis ikke stemme. Han kan ikke velge noen andre til å styre. Monarken har ingen individuell frihet, og har følgelig ingen frihet å delegere til andre. Han kan dermed heller ikke ytre seg fritt (det ligger i monarkiets natur at monarken ikke kommer med omstridte politiske ytringer).
I spørsmålet om å velge representanter til å å styre, kommer vi i skjæringspunktet mellom monarkens frihet, og andre menneskers frihet.
Hvis alle mennesker har de samme rettigheter (og dermed er likeverdige), og retten til å velge noen til å representere dem i styringen av staten, betyr eksistensen av en monark det motsatte; at ikke alle mennesker er like, og at det ikke er mulig å velge sine ledere. Så langt har vi omtalt hvordan monarken nektes naturgitte rettigheter. Men her ser vi hvordan alle andre enn monarken mister rettigheter i et monarki.
Argumentene mot monarkiet fokuserer oftest på dette, at det er alle andre enn monarkens rettigheter som krenkes i et monarki. Men det er like viktig at monarkens rettigheter krenkes. Naturgitte rettigheter; retten til liv, frihet og søken efter lykke gjør menneskene likeverdige. Monarkiet skaper et kunstig skille.
Det finnes en hel rekke øyeblikksargumenter, mange av dem helt irrasjonelle: At republikken mer enn monarkiet er avhengige av at den som har rollen er dyktig nok, er feil. Monarkiene har sin andel av udyktige personer. Haakon VIIs nei i 1940 holdes frem, Olav Vs fokus på innvandrerne, Harald Vs gjenopprettelse av Finnmarkspartisanernes heder og verdighet trekkes frem som viktige eksempler. Hva med Oscar II, Tysklands keiser Wilhelm, franske Louis XVI og engelske George III?
Churchill, Wilson, de Gaulle, Hambro er personer som gjorde det rette i historiske øyeblikk. Det finnes veldig mange flere.
Mange fremstiller det som mest hensiktsmessig å ha et monarki, fordi de kongelige er trivelige, dyktige, arbeidssomme, ukontroversielle etc. Men da argumenterer man ut fra øyeblikkets situasjon – og ikke det prinsipielle og forutsigbare. En republikk som garanterer borgerne rettigheter, og som gir muligheter til å stille makten til ansvar er bedre enn et monarki der folkemeningen (gallupdemokratiet) er indikasjonen på stabiliteten til og oppslutningen om statsformen.
Det viktige med statsformen er efter vår mening at den ivaretar naturgitte rettigheter, maktfordeling, setter grenser for makten, og sikrer at individenes rettigheter ikke krenkes. Slike kriterier kan aldri monarkiet leve opp til (jfr det som er skrevet over).
Revolusjonene i 1776 og 1789 gav oss som individer rettigheter som ikke eksisterte tidligere. Forutsigbarhet fremfor vilkårlighet. Rettigheter fremfor maktovergrep. Revolusjonene gav oss konstitusjoner til å ramme inn monarkenes makt, og eneveldet var bokstavelig talt historie.
Konstitusjonelt monarki er en overgangsfase mellom eneveldet og republikken. Hvor lang den blir avhenger av de kongeliges evne til ikke å provosere for mange av sine undersåtter samtidig.
Det er mange former for republikk. Debatten om disse skal vi ikke ta her.
Liberalerens holdning til statsformen er prinsipielt og ideologisk fundert, og ikke basert på føleri og irrasjonalitet. Vi skjeler ikke til om kongen er en trivelig fyr, og lar oss ikke berøre hverken av bryllup, barnefødsler, dødsfall eller prinsesse-uttalelser.
Liberaleren er fjellstøtt for republikken.
Leve republikken!
