Hva går det av Kjell Magne Bondevik? Avslører hans surmulende åsyn og manglende vilje til å svare at han er en godværspolitiker? Eller har han skiftet standpunkt?
På en pressekonferanse statsminister Kjell Magne Bondevik holdt om regjeringens politikk frem mot neste valg ble han plaget med spørsmål om KrFs syn på homofilt samliv. Det likte han dårlig. Faktisk så dårlig at han på et tidspunkt truet med å avbryte hele pressekonferansen.
Bakgrunnen er at KrFs nye leder Dagfinn Høybråten er medlem av Misjonsforbundets menighet på Nesodden i Akershus. Misjonsforbundet har sendt ut retningslinjer om at homofile som praktiserer ikke er velkomne i menigheten. Og Høybråten nekter å uttale seg, fordi dette handler om teologi!
Underlig svar fra en partileder i et parti som nettopp er en syntese av politikk og teologi. Kristelig Folkeparti er jo nettopp dannet for at Bibelens ord skal legges til grunn for politikken som føres; enten det gjelder familiens stilling i samfunnet, synet på abort, homofili, utenomekteskapelig samliv, Israel, genteknologi, blasfemi, uhjelp, og hva som fremføres av ytringer i bøker, blader, på radio, TV og i filmer.
KrF var imot abortloven og partnerskapsloven. Hva er grunnen til disse standpunktene, annet enn at partiet baserer seg på Skriftens ord?
Både Høybråten og Bondevik har rett i at hva Misjonsforbundet måtte ha av retningslinjer for sine menigheter, er deres egen sak. Slik er det jo faktisk også med Statskirken. Så langt har sistnevnte unngått sosialistenes ønsker om å underlegge Statskirken likestillingsloven, partnerskapsloven, og andre statlige lover der innholdet kommer i konflikt med Bibelens ord. Når Karita Bekkemellom Orheim (AP) og andre nå truer med en strammere praksis, der staten ikke skal gi støtte til organisasjoner som diskriminerer f.eks homofile, da rammes ikke bare Misjonsforbundet, men statskirken, den katolske kirke, det mosaiske trossamfunn (jødene) og diverse muslimske organisasjoner, i tillegg til frikirkemenigheter. Hvis Orheim skal følge sin egen logikk til bunns, vil statskirken stå for fall. Og hvorfor skal verneplikten være forbeholdt bare menn? Ser Orheim for seg kvinnelig verneplikt, eller vil hun fjerne hele ordningen? Vi mistenker Orheim for mest å ville flagge sin liberalitet og toleranse (for alt annet enn intolerante!), men uten å ha tenkt skikkelig igjennom konsekvensene.
Problemet for Bondevik og Høybråten er ikke Misjonsforbundets retningslinjer, men at herrene faktisk leder et parti som lever av å blande teologi inn i politikken. Da risikerer de ikke bare slike spørsmål, de må faktisk forvente dem! Bondevik begrunnet sin motstand mot partnerskapsloven (1993) og abortloven (1978) med Skriftens ord. Når han nå ikke vil svare hva han mener om homofilt samliv, er det to svar: Det første er at han mener det samme som før (ikke oppsiktsvekkende, men det kommer vi tilbake til), det andre er at han faktisk har skiftet mening. Og det er ikke bare oppsiktsvekkende, men direkte dramatisk..
Hvis Bondevik har skiftet mening om homofilt samliv, kan det true hans posisjon i KrF, og den lille resten av velgere KrF har igjen. Da er det ikke rart at han er unnvikende om dagen. Han setter jo partiets eksistens på spill.
Hvis Bondevik har samme mening som før (og det er jo det mest sannsynlige), kan hans taushet bare forklares med at han føler det vanskelig å forsvare sitt gamle standpunkt. Og det som faktisk er KrFs politikk. Kan det skyldes at samfunnet er blitt langt mer liberalt de siste årene?
Bondevik leder en regjering der hans finansminister ikke bare er homofil, men også lever i homofilt samliv, efter den partnerskapsloven Bondevik og KrF var imot. Flere av Høyres stortingsrepresentanter er også homofile. Åpne homofile. I sentrumsregjeringen ble Marit Arnstad (SPs olje- og energiminister) enslig mor, uten å avsløre barnefarens navn. Også dette i strid med de synspunkter KrF har på alenemødre, familiens stilling og barn utenfor ekteskap.
Kanskje Bondevik ikke vil uttale seg fordi han ikke vil såre nære medarbeidere? KrFs syn på homofilt samliv er jo en direkte fordømmelse av f.eks samlivet til Per Kristian Foss. Da har Bondevik et alvorlig problem, fordi hele standpunktet til KrF, og den fordømmelse som ikke bare Misjonsforbundet, men også statskirken og Frelsesarmeen med sitt syn står for, daglig sårer og forverrer livet for mange både åpne og skjulte homofile i Norge. Og av mer militante homofilimotstandere brukes som unnskyldning for kraftige angrep på homofile.
Regjeringspartner Venstre satt ikke i Stortinget da partnerskapsloven ble vedtatt, men mener at tiden har løpt fra loven, og vil derfor likestille ekteskapet som institusjon både for homofile og heterofile. Dette vedtok Venstre på sitt landsstyremøte forrige helg.
Da KrFU-leder Anders Gåsland i 1992 sto frem som åpent homofil, var ”omsorgen” for ham stor i KrFs ledelse. Valgerd Svarstad Haugland mente at dette ikke var noe problem så sant han ikke levet ut sin legning. Men intet menneske som ønsker å leve i harmoni med seg selv kan la være å leve ut sin seksuelle legning. Hauglands syn var en umulighet. Det forstår alle andre enn KrF’ere.
Kristelig Folkeparti skal ikke få ha sitt homofilisyn ifred. Vi respekterer at de har sitt syn. Men: De er i grundig utakt med alle andre partier, og med toleransen i samfunnet for øvrig. Men de må forstå at andre kommer til å ha klart uttalte meninger om KrFs menneskesyn slik det reflekteres i KrFs syn på homofile og deres rett til samliv. Å elske og bli elsket er noe av det mest fundamentale i et menneskes eksistens. Når KrF vil nekte mennesker å oppleve noe så grunnleggende, må de være forberedt på å bli konfrontert med og utfordret på dette standpunktet.
Kjell Mange Bondevik, Dagfinn Høybråten og KrF kan ikke som struts stikke hodet i sanden og gjemme seg bak merkelappen teologi hver gang de blir spurt om synet på homofilt samliv. Ledelse er også å kunne flagge upopulære og omstridte standpunkter. Hvis Bondevik har skiftet mening, bør han si dette. Hvis han ikke har skiftet mening, bør han si det også. Han kan ikke som statsminister bare være en godværspolitiker som går på fotballkamper, hilser på idrettshelter og deltar i underholdningsprogrammer på TV.
Hvis Kjell Magne Bondevik ikke vil svare på spørsmålet om hva han mener om homofilt samliv, anser Liberaleren statsministeren for å være feig!
