Janet Jackson har fått frem følelser den siste tiden. Hun har åpnet opp en luke og det som kom frem var stygt. Vi snakker ikke om puppen…
De fleste har fått med seg at Janet Jackson viste puppen sin direkte på tv under Super Bowl (takk for at jeg ikke skriver live, jeg punchet «Soper Bowl» på første forsøk…). Eller mer presist, hun viste seg i en minimal bikini, vi fikk ikke se hele godsaken.
Det som imidlertid er blitt avslørt er amerikanske holdninger til nakenhet. Det er blitt skikkelig storm etter hendelsen. Det mest skumle er hvordan dette brukes til sensur av media. Direktesendinger må vises med forsinkelse.
En interessant diskusjon kan lages om dette er politisk sensur eller egensensur fra tv-kanalene sin side. Enhver kanal står jo fritt til selv velge å ikke vise en ting, av hensyn til sine seere. Problem oppstår når det er politikere som går direkte inn og sensurerer.
I USA er det imidlertid slik – som i Norge og andre land – at selvsensur kan tolkes som indirekte politikersensur siden det er myndighetene som deler ut tillatelse til å sende tv. Uten politisk godkjenning, er det ikke lov å drive tv-kanaler.
De menneskene som mener amerikansk tv er et resultat av det frie marked, tar feil. USA er ikke et fritt land når det gjelder fjernsyn. I 1927 nasjonaliserte de bølgelengdene for sendingene i den berømte Radio Act. Federal Communication Commision (tar forbehold om at det er skjedd endringer de siste årene, min kilde er «For a New Liberty» av Murray N. Rothbard fra 1978) deler ut sendetillatelser gratis og med politiske heftinger. Både underpriset (subsidiert) og styrt.
Det er grunn til å være skeptisk til selvsensur i et klima der politikere kan true med bøter og direkte sanksjoner, den er oftest preget av frykt for mer konkrete tiltak. En melding fra ANB-AP som ligger hos Dagsavisen med tittelen Puppetrøbbel for TV-kanalene viser litt av presset som kommer fra reaksjonære politiske krefter
