Det er vel flere enn meg som plages av spam? Problemet er nytt, men også svært gammelt.
Hver dag får jeg 30-50 mail med spam til min hovedmail. Til andre tilknyttede mailadresser, f.eks. FRIstud og FRIdemokratene, får jeg også bunker av mail. Og nei, jeg trenger ikke større pupper.
En av grunnene til at vi får så mye mail er selvsagt den samme som gjør at du kan lese en skikkelig god internettavis som Liberaleren. Det er nesten gratis å spre info til mange mennesker på internett, lave transaksjonskostnader eller trykkekostnader ville kanskje en økonom sagt. Det er nesten like lett å sende ut en mail til 100 000 mennesker som til en person. Spesielt når man spesialiserer seg på å samle mailadresser og sende ut spam.
Det er tydelig at eksisterende lovverk ikke er tilstrekkelig til å hindre spam. Ei heller synes nye lover, spesielt laget for formålet, å hjelpe særlig godt. Etter ny lovgivning i USA, økte spammengden. Liberaleren tror at en av grunnene er troen på styre gjennom reguleringer istedenfor lovverk og at en annen er at lover ofte lages for å stoppe de spammerne som har skrupler. Altså mennesker som ikke sender spam, spammere har ikke skrupler.
Spam er et nytt fenomen, men har mye til felles med forurensing. Det er snakk om lite enkeltpartikler (en spam er da ikke mye, litt CO2 er da ikke mye), fra mange mennesker (det er mange som sender meg spam og mange som kjører bil) og kan være et stort problem i sum. Forskjellen ligger til en viss grad i at spam er enda mer globalt og vanskeligere å stoppe. Eller? (Jeg innrømmer at jeg ikke er en teknisk ekspert.)
Innen liberalistisk teori har det vært tenkt mye på forurensingsproblemet. Det er mange potensielle løsninger, de fleste variasjoner over «forurenser betaler»-tankegangen. Personlig mener jeg at Murray N. Rothbards artikkel Law, Property Rights, and Air Pollution (51 siders pdf-fil) gir gode prinsipielle rammebetingelser for å løse problemet.
Vanlig økonomisk tankegang tilsier at så lenge det er lønnsomt å spamme/forurense, vil det alltid finne griske mennesker som vil gjøre det. En løsning må dermed velte kostnadene over på spammerne/forurenserne, pluss utgifter for tort og svie, inkludert sakskostnader.
Det som trengs er et lovverk som tillater slike søksmål og som gir muligheter til felles søksmål. F.eks. kan advokater samle inn «kunder», slike som meg, betale meg for retten til å saksøke på deres vegne, for så å gå etter synderne. Lave transaksjonskostnader på internett kan gjøre slike søksmål billigere enn før. Det er i tillegg lett å overføre spam-mail til en egen folder istedenfor å slette dem og derigjennom samle bevismateriale.
Samtidig så bør det også vokse frem et marked for tekniske løsninger, fra programvareprodusenter (heihei Bill) eller mail-leverandører (hei igjen Bill) som reduserer problemet, på samme måte som tekniske nyvinninger har redusert vanlig forurensing.
Løsningen er derimot ikke ineffektive reguleringer og generell statlig kontroll. Disse har en tendens til å ikke treffe. Et generelt problem med dem er f.eks. at de tenderer til å henge etter utviklingen. Og gjør de ikke det, så rammer de alt for hardt eller ved siden av målet.
