Liberaleren fortsetter i dag med fokus på kongehuset, i anledning arveprinsessens fødsel. Dagens kommentar handler om hvor lite kongeblod det faktisk er i henne, og hvor gale oppfatninger folket kan få av de artikler og kommentarer dagens aviser og media er fylt av, eftersom de preges av rosa sukkerspinn og lite annet.
Lite ”blått blod” igjen.
Ifølge mytene som tidligere omgav monarkiet og kongelige personer, hadde disse blått blod i årene. Dette er naturligvis bare tøv. Men faktum er at med de to siste generasjonenes ekteskap med ”kvinner av folket” er det kongelige slektsblodet kraftig tynnet ut i arveprinsessens årer.
Arveprinsessen har en kongelig forelder (og selv denne er bare halvveis kongelig), og bare en blant besteforeldrene er av kongelig slekt. Lenger bakover i generasjonene tynnes det kraftig ut. Riktignok er farfaren kongelig gjennom begge sine foreldre. Går vi noen generasjoner bakover er det viktig å huske at både det norske, svenske og danske kongehuset kan føre sine aner tilbake til Karl Johan. Sakførersønnen fra Pau i provinsen Bearn i Frankrike som ble soldat i den kongelige hær, general i revolusjonsarmeen, og adoptert til kongeverdighet i et skandalisert kongehus uten akseptable arvinger.
Like viktig er det å minne dem som lar seg blende av monarkiets glans om at den første kongen i enhver kongerekke bare var ”den sterkeste krigeren på haugen”. Flaks og tilfeldigheter, utroskap, impotens og andre momenter som de flestes liv er så rikt på, spiller dermed også en rolle i de kongeliges liv. For dem som benekter dette, er det bare å se på livet til Karl Johan, eller Haakon VII – eller Sonja og Mette-Marit.
Bæreren av tradisjon, arv – og tidsriktig fornyelse.
Det er naturligvis en nyhet at det for første gang i det norske monarkiet er en kvinne som arver tronen. Både fordi arveprinsessen er både førstefødt og pike. Uten grunnlovsendringen i 1990 ville hun vært i samme situasjon som prinsesse Ragnhild og prinsesse Märtha – førstefødt, pike, og derfor ikke tronfølger. For sistnevnte er det jo grunnlovsendringen som har gitt henne arverett i eftertid.
Medias kommentarer gir inntrykk av at den kongelige familie nærmest har planlagt at det skulle bli en pike, for dermed å sluttføre fornyelsen av monarkiet, og som et symbol på den posisjon likestillingen og feminismen har i vårt samfunn – og at dette med denne fødselen også inkluderer kongefamilien. Slikt perspektiv er rent ut tøvete. Den førstefødte er tronarving uansett, og nå også uansett kjønn. Det første momentet i kraft av forfatningen og statsformen, det andre i kraft av en nylig endring av forfatningen – gjort av de folkevalgte.
Arveprinsessen er allerede fra fødselen bæreren av monarkiets tradisjon og arv, det monarkistene oppfatter som selve stabiliteten i statsformen. At det ble en pike gjør at vedkommende også blir en fornyer av monarkiet. Den første kvinne født efter grunnlovsendringen. Den første kvinne født til å bli monark i Norges rekke av monarker.
Når man leser og hører kommentarene til at det ble en pike, skulle man tro at Slottet er demokratiets, likestillingens og feminismens høyborg i samfunnet. Så feil kan man ta.
Slottet og kongefamilien symboliserer den anakronisme monarkiet er i demokratiets tidsalder. Monarkiet tilhører en forgangen tid, akkurat som eneveldet og troen på at noen mennesker nærmest av guds nåde har spesielle egenskaper som gjør dem egnet til å styre et samfunn langt bedre enn alle andre. Og at disse egenskapene går i arv.
Tilpasningsdyktighet – en betingelse.
Det norske monarkiet har helt siden uavhengigheten i 1905, ja før den tid, vist at det har den tilpasningsdyktigheten som er en betingelse for fortsatt eksistens. Den danske prins Carl forlangte en folkeavstemning (intet mindre!) om monarki for å akseptere tilbudet om tronen. Resultatet gav som kjent monarki, selv om flertallet av ledende politikere var republikanere, og tilslutningen til republikk hadde vokst i oppslutning i takt med forakten for det svensknorske kongehusets udemokratiske sinnelag. For å gå tilbake til det moderne Norges fødsel i 1814; allerede eneveldets sønn, den danske arveprins og fremtidige konge Christian Frederik aksepterte å bli valgt som norsk konge av grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll.
Haakon VII innsatte i 1928 regjeringen Horsnrud, og ble med det også kommunistenes konge. Han var dog ikke kommunist. Olav V måtte i 1968 akseptere at arvingen giftet seg utenfor de kongeliges rekker, for i det hele tatt å sikre arvefølgen og kongehusets fortsatte eksistens. Daværende kronprins Harald gav nemlig faren ultimatumet ”Sonja eller ingen”. Som kronprinspar gav Haakon og Märtha en så normal oppvekst som mulig i den unike posisjon barnene hadde som arveprins og prinsesse. Og Haakon gikk et skritt lenger enn faren da han ektet en alenemor med en viss fortid. Kronprinsen ble stefar før han ble far. Det er trygghet og et avslappet forhold til egen posisjon som preger dagens konge.Han har et utpreget realistisk forhold til sin posisjon som konge (se gårsdagens kommentar). Den som imidlertid må gies æren for moderniseringen av kongehuset er dronning Sonja.
Sonja fremstår i dag som landets best betalte informasjonsrådgiver og PR-ansvarlig for Slottet. Mer enn noen kan hun påvirke det som pr. i dag kan anses som en av de viktigste om ikke den viktigste institusjonen i landet. Så langt må hennes resultater vurderes som en suksess.
Kongehuset fremstår i dag som en vellykket kombinasjon av tradisjonsbærer og tidsriktig moderne, med et nærmest noe inpreget image, i den grad et monarki kan ha det, umoderne som det pr. definisjon er. Denne kombinasjonen er garantien for fortsatt eksistens.
Dessverre.
