For 20 år siden i dag ble byråsjef i Utenriksdepartementet, Arne Treholt, arrestert på vei til Paris. Den største, og den siste store, spionsaken i Norge under den kalde krigen, var et faktum. Pinlig var den spesielt for Ap, der Treholt var en av flere premissleverandører for utenrikspolitikken. Men også for Willoch-regjeringen.
Arne Treholt hørte til på venstresiden i Arbeiderpartiet, var havrettsminister Jens Evensens bisitter under forhandlingene med Sovjetunionen om grenselinjer, om rettigheter til fiske og eventuell olje i Barentshavet. Det ble stilt spørsmål ved om Sovjetunionen hadde sittet på begge sider av forhandlingsbordet. For Jens Evensen var arrestasjonen et hardt slag.
Han var sønn av tidligere AP-landbruksminister Thorsein Treholt, og gift med TV-kjendis Kari Storækre. I Ap var Einar Førde blant hans allierte.
Sjokket var derfor stort, da en så fremtredende embedsmann og politiker ble arrestert, anklaget for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Dette var under et av flere markant kalde tidspunkter under den kalde krigen. Sovjetunionen var fienden. NATO og Ap hadde nettopp gjennomgått en stor strid om utplassering av atomraketter i Vest-Europa. Fredsbevegelsen hadde arrangert protestmarsjer på begge sider av jernteppet. Organisasjoner som Nei til Atomvåpen hadde store dager og mange medlemmer. Hadde en av deres egne, en politiker på venstresiden, spionert for den store fienden?
Bedre ble det ikke da både den anklagede selv, politiske allierte, og påtalemyndighetene anså Arne Treholts viktigste bidrag for å være ”påvirkning”. Han ble kjent som påvirkningsagent som skulle skape et brohode og bedre klima for kontakt over jernteppet. De som helt siden 1949 hadde markert seg med ”ingen fraternisering med fienden” fikk vann på møllen.
For Willoch-regjeringen skulle arrestasjonen av en sentral Ap-politiker være beviset på venstresidens manglende allianse- og fedrelandslojalitet. Det viste seg å bli en bumerang, eftersom det var Willoch, forsvarsminister Sjaastad og utenriksminister Stray som måtte godkjenne at Treholt skulle slippe til som student på Forsvarets høyskole i efterretning og sikkerhet. Uten de hemmelighetene han der fikk kjennskap til, og skal ha røpet for sine oppdragsgivere, var det tvilsomt om han kunne dømmes efter de alvorligste anklagene om spionasje. Så hvorfor slapp Høyre-toppene ”reven inn i hønsegården”? Det var det vanskelig å svare troverdig på, skulle det vise seg.
Da rettssaken startet, brakte avisene ordrette sitater fra vitnemål og bevisførsel. Sterk strid kom det til å stå om det såkalte pengebeviset, der Treholts betaling efter hans tilhengeres mening umulig kunne fått plass i konvoluttene som var en del av bevismaterialet. Påstander om tukling med domsdokumenter, ulovlig ransakelse etc. florerte. Treholt fikk streng straff, 20 år, anket – men trakk anken før Høyesterett fikk sjansen til å vurdere den. Efter å ha sonet 8 år av straffen, ble han benådet i 1992.
Blant de mer selsomme og til en viss grad underholdende momentene i forbindelse med Treholt-saken, var professor Johan Galtungs forsøk på å påvise at Arne Treholt egentlig spionerte for fred.
I dag kan det være vanskelig å forstå den voldsomme oppmerksomheten rundt arrestasjonen og rettssaken. Jernteppet er borte, Russland er til en viss grad en alliert for NATO og USA, og andre fyller bildet av skurk og trusel. Den fortettede spenningen og frykten for bomben kommer forhåpentligvis aldri tilbake. Treholts bakgrunn og posisjon i embedsverk og det statsbærende partiet Ap var grunn god nok til mer enn å heve øyenbrynene.
Treholt er en del av norsk efterkrigshistorie – på godt og vondt.
