Kontantstøttens dager kan være talte. Et av partiene som innførte ordningen har fått kalde føtter. Grunnen er at ordningen nå vil omfatte utenlandske statsborgere hvis familier ikke engang bor i Norge. Vi snakker selvfølgelig om FrP.
Med 10 nye land som EU-medlemmer fra 01.mai i år, gies mengder av arbeidstagere rett til å motta kontantstøtte dersom de har barn og den ene foreldren er hjemme. Dette gjelder også om ektefelle m/barn bor i hjemlandet – hvilket de i hovedsak gjør. Men muligheten for å kontrollere at barn, ektefelle og situasjonen der disse er hjemme faktisk eksisterer, er langt dårligere enn om de var i Norge. Muligheten for storstilet svindel er derfor i høyeste grad tilstede. Og det bekymrer naturligvis et parti som henter mye velgerstøtte på å mistenkeliggjøre utlendinger, innvandrere og deres efterkommere de første par generasjonene. Sånn sett var John Alvheims utspill ikke akkurat overraskende – hadde det ikke vært for den spesielle forhistorien dette utspillet har i akkurat FrP.
Finland, det eneste landet i Europa som også har kontantstøtte, tapte en sak i EU-domstolen, om å begrense ordningen til eget lands innbyggere. Da trakk Norge sin klagesak.
Kontantstøtten var KrFs fanesak, hjertelig støttet opp av FrP og Høyre, ikke fullt så hjertelig av Venstre (der man i større grad enn hos KrF erkjenner behovet for barnehaver som en del av et moderne familie- og yrkesmønster). Kontantstøtten ble gjennomført av Sentrumsregjeringen (1997 – 2000), da Valgerd Svarstad Haugland var familieminister. Den var en av KrFs desiterte fanesaker ved 1997-valget. Siden den gang har mye skjeddd.
For det første har ikke kontantstøtten gitt flere hjemmeværende fedre (selv om KrF påstår at hvem som skal være hjemme er opp til den enkelte familie, og at det ikke er et mål at det skal være kvinnen). Dessuten øker ikke foreldrenes tid hjemme med deres barn. Pengene som via kontantstøtten kommer inn i husholdningene brukes til å betale andre former for barnepass. Som kjent reduseres kontantstøtteutbetalingene dersom familiene bruker barnehave. Dessuten er det blitt pekt på at det spesielt kvinner i familier som har innvandret til Norge, som bruker kontantstøtten. Dette påstås å hemme integreringen, i den grad det holder disse kvinnene utenfor yrkeslivet og dermed mulighet for å lære og praktisere norsk.
Kontantstøtten kan dermed sies å være et dyrt, lite målrettet og effektivt tiltak – uansett hva formålet var.
Det spesielle med kontantstøtten sammenlignet med andre overføringer fra staten er, litt flåsete sagt, at de som benytter den får betalt for ikke å benytte et annet offentlig velferdsgode, nemlig barnehaver. Og det er nokså unikt.
Nå skal det understrekes at det finnes på langt nær nok barnehaveplasser for dem som ønsker, og flere av dem som får kontantstøtte vil heller ha barnehaveplass. Men regjeringen klarer ikke å få kommunene eller private til å bygge nok barnehaveplasser.
For KrF (og FrP) er kontantstøtten en ordning som henger sammen med deres syn på familien, kvinners rett til selvhevdelse, og med synet på barneoppdragelse. Kort sagt bør ikke barnet inn i barnehave før det har er tilstrekkelig kjent med og formet av sine foreldre. Dette inkluderer de første 2-3 år av barnets liv. Dessuten er det ikke noe mål for disse partiene at begge foreldrene i familien skal ut i yrkesaktivt liv (i hvert fall ikke mens barnene er små). Kontantstøtten skulle sikre en av foreldrene mulighet til å være hjemme. Dette er like legitimt ifølge disse partiene, som at begge foreldre ønsker å realisere seg selv i yrkeslivet, og plassere bort ansvaret for barnene til fremmede.
FrP (om ikke også KrF) anser også barnehaver som et tilnærmet sosialistisk påfunn for å rive ned familien som grunncellen det borgerlige samfunnet er bygget over. Å bruke kontantstøtten til å fremelske dagmammaer, praktikanter og familiebarnehaver som et alternativ til offentlig styrte og godkjente barnehaver, er også ansett som et godt alternativ utfra dette samfunnssynet.
FrP er pga. barnehaveforliket med sosialistene (SV, Ap, SP), iferd med å skifte syn i familiepolitikken. Som kjent innebærer forliket offentlig bestemt makspris. Det er frykt for at dette skal ruinere eiere av private barnehaver. Med forliket trekkes stigen opp efter de som har barnehaveplass, mens de som ikke har får større problemer, siden det er så vanskelig å få etablert nye barnehaver. I så fall står vi igjen med en haug offentlig eiede barnehaver og statlig bestemt makspris. Langt unna FrPs opprinnelige familiepolitikk. Hvis nå FrP går inn for avvikling av kontantstøtten, vil dette være spikeren i kisten for den opprinnelige familiepolitikken til FrP.
Partiet kan argumentere med å begrense offentlige utgifter (noe helt nytt de siste 5 år fra den kanten!), med at kontantstøtteordningen hindrer integrering (partiet har jo hevet seg på Hege Storhaugs ”integreringsbevegelse”), eller partiet kan bruke rent innvandringsfiendtlig argumentasjon. En kombinasjon av disse argumentene vil ikke være overraskende.
Den som kanskje har størst grunn til å gremme seg, er FrPs tidligere nestformann Vidar Kleppe. Han kom med et nærmest identisk utspill for noen år siden, og ble da beskyldt for å være fremmedfiendtlig. Senere ble han som kjent ekskludert. Nå tar en av FrPs fremste politikere frem Kleppes utspill, og sender det ut som sitt eget. Hva var da vitsen med å kaste ut Kleppe?
Utfra de foreløbige erfaringene med kontantstøtten, og det faktum at den nå kan komme til å omfatte langt flere personer, og med temaer som integrering og skepsis til å bruke penger på innvandrere og utlendinger, skal det ikke mye til for å forestille seg at FrP kan komme til å hoppe av avtalen om kontantstøtten. Med det kjølige klimaet efter budsjettforliket mellom regjeringen og Ap, og pga. forhandlingene i fylker og kommuner om konstituering, vil nok ikke dette avtalebruddet kostet FrP så mye.
