Det er dessverre få som forstår hvorfor skolene forfaller, selv om problemene nå er synlige som dagen og utgjør en helsefare.
Forfall på helsa løs i Oslo-skolene er tittelen på dagens oppslag i Dagsavisen.
I ingressen skriver de:
«295 millioner kroner har Oslo kommune i år satt av til å pusse opp skoler som har forfalt i flere tiår. Med dagens tempo vil det imidlertid ta minst 20 år før etterslepet på vedlikeholdet er tatt igjen.»
Det er meget lett å forklare hvorfor skolene har forfalt. Det bryter imidlertid med en vanlig fordom og er derfor vanskelig å forstå for tradisjonelle sosialdemokrater. Fordommen går i korthet ut på at markedet og private er opptatt av kortsiktig fortjeneste mens det offentlige tenker langsiktig.
Hvor langsiktig private tenker varierer og er et komplisert spørsmål. Å hevde at stat og kommune utgjør et mer langsiktig alternativ er imidlertid en fordom som bør forkastes. Problemet synliggjøres i pensjonspørsmål og i forfall i bygningsmasse.
Politikere er interessert i å få stemmer ved første valg, som oftest inntil to år frem i tid, av og til fire år. En bygningsmasse forfaller ikke på en slik måte at det utgjør et seriøst problem i løpet av så kort tid. Dersom man derimot bruker pengene på nye tiltak eller populære økninger i velferdsgoder, merker velgerne det før neste valg. Incentivene til politikerne går derfor i retning å ikke ruste opp Oslo-skolene, men derimot på andre tiltak, enten i skolesektoren eller på andre områder.
Slik var det i 1979, derfor rustet de ikke opp skolene den gang. Det samme var tilfellet i 1987 og det samme skjedde. Nå er vi imidlertid kommet til «på lang sikt» og problemene er blitt seriøse.
Slik er politikken! Forførende på kort sikt, farlig på lang sikt!
