Det er ikke ofte politikere får brettet ut kjærlighetslivet sitt på forsiden av landets største avis, slik Afshan Rafiq og Aamir Sheikh fikk i VG i går. Deres historie går rett inn i integreringsdebatten.
Mediene er stort sett enige om at politikernes kjærlighetsliv ikke er offentlig. Selv ikke Per Kristian Foss, som innflydelsesrik politiker i Høyre på området finans risikerte offentlig omtale av hans samliv med en av Schibstedkonsernets direktører, Jan Erik Knarbakk. Heller ikke Kristin Clemets samliv med en av Oslo-politikkens frontfigurer var offentlig, til tross for deres samlede makt og innflydelse i Høyre. Slike eksempler viser at media kanskje i for stor grad respekterer privatlivets fred, til tross for at slike forbindelser åpenbart åpner for både diskusjoner om habilitet og makt.
Gårsdagens historie i VG handler om integrering, arrangerte ekteskap og individuelle valg. Det var utvilsomt riktig å rydde forsiden, og det skjedde da de impliserte selv var rede til å stå frem.
Afshan var Norges første fast innvalgte stortingsrepresentant med innvandrerbakgrunn, valgt for Høyre fra Oslo i 2001. Som 28-årig kvinne innvalgt på Stortinget bodde hun likevel hjemme på pikerommet. Noe som vakte forundring efter valget i 2001. Aamir er også Høyre-representant, i Oslo bystyre. De giftet seg i julen, efter å ha holdt sin kjærlighet hemmelig en stund. Prisen var at han måtte bryte ut av et arrangert ekteskap, noe som kjølnet forbindelsene til hans familie.
VG kan fortelle at da Afshan reiste til Pakistan nylig, dro Aamir efter, redd for at hun reiste for å gifte seg. Til tross for at de er unge, vellykket integrerte med markerte posisjoner i norsk offentlighet, koster det åpenbart å velge kjærligheten fremfor tradisjonene.
Norske krisesentre og spesielle organisasjoner mottar ofte bønn om hjelp fra unge nye nordmenn, som ikke ønsker å bli giftet bort i ekteskap der foreldre og slekt velger ektefellen for dem. Dette er også en debatt som tiltar i styrke, både pga. det press unge nye nordmenn møter, der de trekkes mellom familiens tradisjonsdikterte krav og forventinger, og den individuelle frihet de ser at deres tradisjonelle norske venner nyter. Debatten er også kommet opp som en følge av æresdrap både i Norge og våre naboland.
Motstandere av innvandring og et flerkulturelt samfunn puster på bålet ved å blande sammen begreper som tvangsekteskap og arrangerte ekteskap. Og glemmer gjerne at vi ikke skal så langt tilbake i norsk historie for å finne eksempler på at arrangerte ekteskap ikke var så uvanlig. Og æresdrap finnes blant tradisjonelle nordmenn også, selv om begrepet ikke er blitt brukt slik når norske menn dreper ektefeller, samboere eller eks’er.
For liberalister er individuell frihet et gode. Som voksen skal man kunne ta valg for sitt eget liv selv, og stå for konsekvensene av egne valg. Og det viktigste valget er utvilsomt valget av livsledsager. Tradisjonen med arrangerte ekteskap kommer i konflikt med individets rett til å ta egne valg.
I en situasjon der både unge og gamle nye nordmenn føler seg ekskludert fra både bolig- og arbeidsmarkedet, mange dropper ut av utdannelse allerede på videregående, og føler seg stigmatisert av medierapporter om æresdrap, kriminalitet etc. er det viktig at noen i deres egen generasjon tar et individuelt valg – og velger kjærligheten.
Det valget Afshan og Aamir har tatt, kan være et eksempel til efterfølgelse. De kan bli forbilder i en nødvendig debatt mellom unge nye nordmenn og deres foreldre/besteforeldre om konflikten mellom individets frihet og familiens tradisjoner, krav og forventninger.
Partitilhørigheten er også viktig. 80% av nye nordmenn tar politiske valg til venstre, og da er det viktig at disse to tilhører et parti på høyresiden, der individuell frihet står i høysetet. Kanskje den unge generasjonen får øynene opp for at partiene på venstresiden har en politikk rent generelt og en holdning til integrering som ikke tjener den unge generasjonens sak?
Afshan og Aamir tok et individuelt valg – de valgte kjærligheten.
Det fortjener respekt og honnør.
