Nå må partiet kutte ut alt snakket om privatisering, ifølge den kjente FrP-ideologen Per Sandberg. Han får følge av Terje Søviknes, som sier at det er lenge siden FrP snakket om privatisering. Det handler om konkurranse. Og med disse uttalelsene i Aftenposten igår fortsetter FrP sin vri mot venstre.
I helgen hadde FrP ordførerkonferanse (!). I forrige periode var det bare Søviknes, men nå har partiet dusinet fullt. Og skarer av håpefulle varaordførere. De ble alle formanet om å følge reglementer og vise måtehold. Kanskje finnes det lokale kopier av Kontrollkomitemedlem Carl I. Hagen – fra andre partier. Og da kan man jo risikere at FrP ikke lenger er ”de rene og ranke”, men til forveksling ligner de andre partiene.
Men denne kommentaren skal handle om FrPs ferd mot venstre i det politiske landskapet. Ondsinnet sladder, ifølge FrP’ere. Men vi har omtalt dette temaet før, og gjentar det gjerne. For det finnes grundig dokumentasjon på denne tiltagende venstrevrien. Men først litt om det seneste eksempelet.
Litt elementær liberalisme først: Det handler om at individet har naturgitte rettigheter, som ikke kan krenkes. At staten er opprettet som en minimumsløsning for å beskytte rettighetene. Staten kan imidlertid bli så mektig at den som skulle beskytte blir den som krenker rettighetene. Derfor må statens makt begrenses og avgrenses. Staten kan krenke individet hvis mengden av lover og forskrifter, skatter og avgifter går ut over det som skal til for å løse statens egentlige oppgaver: å beskyttet individets rettigheter. Derfor er det ingen tilfeldighet at Anders Lange i ideologiens ånd i 1973 stiftet en bevelse for sterk reduksjon av skatter, avgifter og offentlige inngrep. I 1985 konverterte partiet offisielt til den eneste ideologi som setter slike standpunkter inn i en sammenheng og helhet; liberalismen.
På sitt beste (1985 – 1993) var FrP et moderat liberalistisk parti. Ideologien var ikke tatt helt på ordet i alle sammenhenger. Men langt på vei. Partiprogrammet var ikke til å ta feil av. Det kunne ikke forveksles med f.eks Høyres konservatisme. Det var forenkling eller fjerning av lover over en lav sko, reduksjon i offentlig byråkrati høyt og lavt, fjerning eller senkning av skatter og avgifter. Og den listen var veldig lang.
Det var også listen over offentlige etater, institusjoner og bedrifter som skulle avvikles; enten ved at de skulle legges ned fordi oppgavene deres ikke var nødvendige utfra et ideologisk ståsted, eller ved privatisering. Oppgaver FrP med sin moderate liberalisme erkjente at det offentlige i det minste burde finansiere, skulle tjenesteproduksjonen skje i privat regi. Det kalles konkurranseutsetting. Og akkurat her har de fleste andre partier kommet efter.
For at Per Sandberg skal få det med seg, repeterer vi: Privatisering er å fjerne oppgaver det offentlige ikke bør drive med. Konkurranseutsetting er når det offentlige garanterer og finansierer en oppgave, mens produksjonen skjer i privat regi.
Men slik skal det ikke være lenger, i FrP. Partiet blir dermed det første på høyresiden som snur i slike spørsmål. Ap har jo også vært for konkurranseutsetting, omstilling og en viss slanking av offentlig sektor. Men ikke i opposisjon. Da må de spille mer på lag med LO, for ikke å bli utkonkurrert av SV.
Tilbake til FrP. Signalene fra Per Sandberg og Terje Søviknes er alarmerende. Men ikke uventet, i det minste ikke for undertegnede. Allerede efter FrPs landsmøte i mai, ble jeg intervjuet av Klassekampen. Jeg påpekte at en slik snuoperasjon kunne bli konsekvensen av hva FrP roter med på Stortinget; stemmer imot nedsalg av statlige eierandeler i næringslivet. Begrunnelsen Sandberg gir er imidlertid oppsiktsvekkende; ” – Vi taper kampen mot fagforbund, LO og ansatte i offentlig sektor når vi snakker om å privatisere. Det blir for mye privatiseringssnakk, og det skremmer folk. Vi får ikke politisk gjennomslag så lenge de andre bruker dette som et skjellsord.”. Partiet skal altså bakke på sine standpunkter fordi de møter motstand! Hvilken feighet!
Men Sandberg har naturligvis de mindre ideologisk skolerte lokale kadre i tankene. Nå skal jo Hagen snart gi seg som allviter og daglig politikkdefinerer i FrP. Da må de lokale kadrene stå på egne ben. Da kan det være greit å luke ut vanskelige standpunkter som det må et minimum av ideologisk innsikt til for å forklare og forsvare. Kanskje har Sandberg en partileder i maven?
Per Sandberg er heller ikke helt stødig i definisjonene, eller kanskje det er bevisst nytale, for å sukre den ideologiske snuoperasjonen? Les bare: ” Sandberg definerer privatisering på lignende måte som Jens Stoltenberg: Å overlate ansvar for å løse en oppgave til privat sektor. – Det er ikke det som ligger i våre mål. Vi ønsker at bruker skal få et større mangfold. Brukerne skal få et valg.”
Vi oppfordrer FrP til snarest å finne frem rapporten fra partiets egen privatiseringskommisjon under ledelse av den tidligere generalsekretæren Hans Andreas Limi. Den het vel noe som som Solidarisk finansiert – privat produsert”.
Tilbake til de andre eksemplene:
I forrige stortingsperiode gikk FrP og Ap sammen om å sikre en del pengesterke investorer indrefileten blant tomtene i Oslofjordområdet, tomten til nedlagte Fornebu flyplass. Der skulle det bli IT-senter. Kapitalister og stat i salig blanding, med billige tomter. Stortingsflertallet tvang sentrumsregjeringen til å dette, og daværende næringsminister Lars Sponheim (V) ble instruert. Nå er det få i de to flertallspartiene fra den gang som vil snakke høyt om fiaskoen IT Fornebu. Denne typen næringspolitikk minner lite om liberalisme. Men det plager vel ikke Øystein Hedstrøm. Derimot plaget det FrPs eneste ”ideolog” efter 94-splittelsen, Fridtjof Frank Gundersen, så mye at han stemte imot i Stortinget. Det kostet ham renominasjon og partimedlemskap.
FrP mener at Oljefondet må omdannes til statlige investeringsfond for å få fart på norsk næringsliv. Men hva er riktig FrP-politikk her? I valgkampen 1997 ble Hagens politikk angrepet fordi den ville undergrave det verdiskapende private næringsliv. Snakk om å møte seg selv i døren! Men Hagen var for første gang ikke så opptatt av verdiskapende næringsliv i privat regi.
Så har vi naturligvis barnehavepolitikken. Der FrP før var for valgfrihet for småbarnsforeldre, samling av alle offentlige ytelser til barnefamilier i èn overføring (inkludert subsidiene til barnehaver), forenkling av offentlige krav til standarden i barnehaver etc. er FrP i denne perioden for offentlig regulert makspris på barnehaveplasser. Med andre ord en konvertering til sosialistenes familiepolitikk.
Og ikke minst; et liberalistisk parti som øser ut penger over offentlige budsjetter til alle selvdefinerte gode formål, fremfor å begrense det offentliges forbruk mest mulig, rimer dårlig. Men det har jo sin naturlige forklaring; FrP er ikke lenger et liberalistisk parti.
Det er i denne sammenhengen helgens utspill fra Per Sandberg må forstås. Et parti som ikke er liberalistisk trenger jo heller ikke gå inn for å begrense statens oppgaver gjennom privatisering.
Fremskrittspartiet er iferd med å bli et sosialdemokratisk parti. Sosialdemokratisk politikk er ikke lenger den politikk Ap til enhver tid fører. Jens Stoltenberg har fått hard konkurranse av Kristin Halvorsen, og nå av Carl I. Hagen. Og Per Sandberg.
Er det han som blir ny partileder? Fri og bevare oss!
