Kommunepolitikerne sliter med å få kommunebudsjettene til å gå i balanse. Liberaleren har en formel vi mener skal fungere, men det er enklere sagt enn gjort.
I alle kommuner jobbes det med budsjettet for 2004. Et arbeid som kommer helt i skyggen av budsjettforhandlingene på Stortinget. Liberaleren har i alle år foreslått stor effektivisering av kommunal sektor. Vi har ment og mener fortsatt at det er nok penger i kommunesektoren, men at de lokale politikerne prioriterer feil.
Den enkle løsningen på problemene i kommunene har vært at det må settes grenser for politikk. Hva skal kommunene drive med, og hva kan andre ta seg av. Denne formelen høres logisk ut, og det er vanskelig å være uenig i den. En trenger ikke å være liberalist for å være enig at det må settes grenser for politisk engasjement gjennom kommunebudsjettene på en rekke områder. Likevel er det vanskelig å følge opp formelen vår i praktisk politikk. Rett og slett fordi det er for mange statlige pålegg. Pålegg kommunene må følge opp på grunn av vedtak hos sentrale myndigheter.
Skribenten har i dag hatt kontakt med en rekke liberale politikere som har verv i kommunale utdannings – og kulturstyrer. Alle klager på det samme, nemlig dårlige arbeidsvilkår fordi kommunene skal følge en rekke pålegg fra sentralt hold. Ikke bare styrer statlige regler såkalt nødvendige tilbud som skoler, barnehager og helse, men også tilbud som ikke bør prioriteres høyt i offentlige budsjetter.
La meg gi to eksempler på unødvendige pålegg fra staten som kommunene må følge. Det er skolefritidsordningen, SFO, og kulturskolen. Pålegg som bidrar til å gjøre jobben til kommunepolitikerne svært vanskelig. Selv om kommunene får en del frihet i hvordan disse tilbudene kan organiseres, er det et klart råd fra staten at kommunene skal ha slike tilbud. Det blir dermed vanskelig å sette grenser for politikk. Hvorfor i all verden må kommunene ha en kulturskole eller skolefritidsordning? Er det et slikt behov, ville private aktører ha dekt det.
Røde stortingspolitikere vil hevde at kulturskolen skal opprettholdes fordi kommunene får betalt gjennom rammetilskuddet fra staten. Det er for så vidt riktig, men hos mange kommuner er det stor forskjell på tilbudet som gis målt opp mot overføringene.
Rådet til kommunepolitikerne må være at kvaliteten på såkalte unødvendige tilbud, som ikke bør være en offentlig oppgave i utgangspunktet, bør senkes. Hvorfor i all verden skal kommunene drive en stor og omfattende kulturskole når det er problemer med å få budsjettet til å gå i balanse?
Kulturskolen og skolefritidsordningen er bare to gode eksempler som ofte trekkes frem. Det kryr av andre pålegg som høres like ille ut.
Staten må gi hver enkelt kommune langt større frihet enn det som er tilfelle i dag. Uten en reel lokal valgmulighet er det umulig å få til en kommunal sektor som er i tråd med liberale ønsker. Kommunene har rett og slett ikke friheten til å velge i stor nok grad. Velge om en vil sette grenser for politikk eller ikke.
