I går arrangerte FRIstud en debatt sammen med Amnetsy om menneskerettigheter. Debatten var vellykket med bortimot 100 tilhørere og godt innhold. Kristian Norheim, redaktør i Ama-gi, holdt en svært god innledning. Vi gjengir her hans tale:
Det store spørsmålet som stilles i kveldens debatt er hvorvidt menneskerettighetene sikrer menneskets rettigheter. Ved første øyekast kan det se ut som om svaret er innlysende. Selvsagt sikrer menneskerettighetene menneskets rettigheter, vil mange si.
Vel, jeg er invitert hit i kveld, fordi jeg har en kritisk tilnærming til visse deler av menneskerettighetserklæringen og jeg skal nå gjennomgå hovedpunktene i hva denne kritikken bygger på.
Verdenserklæringen om menneskerettighetene består av 30 artikler. Et skille går mellom de 21 første artiklene og de påfølgende 7. Mens erklæringens 21 første artikler forsvarer klassiske frihetslige rettigheter med bakgrunn i den vestlige, liberale tradisjonen, er de neste 7 artiklene fokusert på såkalte velferdsrettigheter.
Det er dessuten vanlig å skille mellom positive og negative rettigheter.
Negative rettigheter er moralske eller naturlige rettigheter som ganske enkelt fokuserer på at mennesker skal avstå fra å krenke andres frihet, liv og eiendom.
Kort sagt: la andre være i fred.
Positive rettigheter på den annen side er legale rettigheter som derimot fokuserer på at mennesker har rett, og dermed krav på goder og muligheter på et garantert grunnlag.
De 21 første artiklene i FNs menneskerettighetserklæring slår fast at mennesket har rett til frihet, politisk medbestemmelsesrett, likhet for loven, rettssikkerhet, rett til personlig integritet, rett til fri bevegelse, eiendomsrett, rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, rett til menings- og ytringsfrihet og rett til å delta i fredelige møter og organisasjoner.
Mitt utgangspunkt er at man burde ha satt et definitivt punktum etter disse 21 artiklene, og hatt et klart fokus på innholdet i disse negative, men moralske rettighetene.
Fra og med artikkel 22 trer velferdsrettighetene fram. Mennesker har rett til en viss levestandard, rett til klær, mat, bolig, rett til trygghet, rett til undervisning, rett til å nyte kunst, rett til å få del i den vitenskapelige fremgang og dens goder, rett til hvile og fritid.
Dette er uten tvil fine ønsker og gode målsettinger, men det er derimot helt feil å skulle omgjøre dette til rettigheter av den grunn. Poenget er at disse rettighetene gir borgerne i et samfunn positive forpliktelser overfor andre mennesker, noe som vil komme i strid med de første rettighetene som jeg viste til i stad. Retten til frihet er en beskyttelse av individet og dets handlinger, det vil si at de beskytter noe som individet har eller skulle ha om ikke andre individer foretok inngrep i hennes liv.
Velferdsrettigheter er det motsatte av dette!
Velferdsrettigheter gir individet rett til noe som hun ikke har, og ikke skulle ha om ikke andre individer foretok inngrep i hennes liv.
Det at noen har rett til noe, betyr at noen andre har plikt til å gi det, eller produsere det. Kort sagt så er forskjellen at den ene typen rettigheter gir individet retten til å produsere visse ressurser, mens den andre typen rettigheter gir individet retten til å konsumere disse ressursene.
Den mekanismen man bruker for å iverksette de sistnevnte rettighetene i praksis er staten. Staten gis rett til å hente ut ressurser gjennom for eksempel beskatning, tvangsarbeid eller lovpålegg.
De rettighetene som er tuftet på frihet og ikke velferd krever at staten begrenses og at den når den opererer holder seg til visse spilleregler for at den ikke skal innskrenke for mye i forhold til borgernes liv og likhet for loven.
En svensk idehistoriker ved navn Johan Norberg skrev en gang at FNs menneskerettighetserklæring er et grunnleggende kompromiss mellom vestens individualisme og østblokklandenes kollektivisme.
Problemet er at resultatet ikke ble et kompromiss, men derimot et paradoks. Man ramser først opp 21 forklaringer om at mennesker har rett til å være frie, og så slår man disse i hjel med de påfølgende 7 forklaringene om at mennesker har rett til å utsette andre mennesker for tvang, for å tilfredsstille sine behov.
Frihetsbaserte rettigheter handler altså om prosesser, mens velferdsrettigheter handler om resultater.
Den førstnevnte gruppen av rettigheter begrenser hva vi kan gjøre mot hverandre når vi strever for å oppnå våre ulike mål, men de garanterer oss ikke på noen som helst måte at vi kommer til å lykkes med å nå disse målene. Vi skal få streve etter å fortjene en viss inntekt, men den garanterer oss ikke inntekten.
Den andre gruppen av rettigheter, de såkalte velferdsrettighetene slår derimot fast at vi har krav på å nå målene, men fratar oss muligheten til å styre prosessen selv.
Sagt på en annen måte: frihetsrettigheter gir oss kontrollen over våre egne beslutninger og handlinger, mens velferdsrettigheter gir andre kontrollen over deler av våre beslutninger og handlinger.
Mitt utgangspunkt er at en rettighet kjennetegnes av følgende tre egenskaper:
De er uvilkårlige. De er innbyrdes forenlige. De er universelle.
Det at rettigheter er uvilkårlige betyr ganske enkelt at de ikke er gjenstand for forhandlinger. De er absolutte, og det ligger i dens natur at kompromisser ikke er aktuelle. Jeg skal kort peke på et par eksempler fra menneskerettighetserklæringen som strider mot dette punktet.
Hvordan skal f eks en regjering avgjøre hvorvidt et menneskets rett til utviklingen av hans personlighet tilfredstilles, slik som det kreves i artikkel 22?
Eller;
Hvilke politiske virkemidler skal man ta i bruk for å sørge for at alle får mulighet til å nyte kunst, eller få ta del i vitenskaplige fremskritt og dens goder?
Selvfølgelig er dette gode ønsker og målsettinger, men de hører ikke hjemme under et rettighetsbegrep. En slik lemfeldighet med rettighetsbegrepet bidrar bare til en forkludring av selve begrepet og forvandler uvilkårlige krav til uforpliktende babbel.
Poenget er at slike krav fort kan relativiseres, det kan derimot ikke kravet om å slippe å bli utsatt for tvang. Dette er et krav formulert som en rettighet, som må gjelde likt uansett samfunn og økonomiske forhold.
Velferdsrettigheter er altså mer målsettinger enn rettigheter, mer spørsmål som er gjenstand for forhandlinger enn noe uvilkårlig.
Frihetsrettigheter er ikke gjenstand for forhandlinger, de er uvilkårlige. Om vi fortsetter å putte noe annet i rettighetsbegrepet enn dette, så er faren stor for at selve begrepet utvannes, og konsekvensene kan da bli meget store.
Hva betyr det så at rettigheter er forenlige?
Det at rettigheter er forenlige betyr at de ikke hele tiden havner i konflikt med hverandre. Dersom rettigheter til stadighet havner i åpen konflikt med hverandre, så har man egentlig destruert hele ideen bak rettigheter.
Rettigheter fungerer i bunn og grunn som konfliktløsere. Dersom rettighetene truer hverandre seg imellom fungerer de ikke lengre som konfliktløsere, men snarere som påskyndere av konflikt.
Hva betyr det så at rettigheter er universelle?
Det at rettigheter er universelle betyr ganske enkelt at de gjelder likt for alle.
Dette går altså begge veier. Alle nyter godt av disse rettighetene, og alle må respektere dem. Dersom jeg har rett til ikke å bli skutt på med hagle eller ikke å bli mishandlet, så har alle andre mennesker en forpliktelse til å avstå fra å skyte på meg med hagle eller ikke mishandle meg. Dette gjelder likt for alle.
Om vi bringer inn velferd her, så kan vi si at dersom jeg har rett til å nyte kunst, så har de som lager kunsten plikt til å fremvise kunsten sin til meg. Dersom jeg har rett på en ressurs, så er det bare de som produserer den som har en plikt til å gi meg den. Da er ikke lenger rettighetene universelle. Den upartiskhet som tradisjonelt er knyttet til rettigheter settes ut av spill.
Etter min mening står vi altså overfor en rettighetsinflasjon, der alt som man synes er bra, solidarisk, viktig og nyttig settes inn i en sammenheng med noe man har rett til. Akkurat som verdier på gamle penger minsker dersom man trykker opp nye penger, går det inflasjon i rettigheter og det er fare for at verdien av de gamle rettighetene minsker ettersom man introduserer nye rettigheter.
Både høyrevridde og venstrevridde diktaturer har gjennom tidene benyttet seg av sjansen til å bruke dette smutthullet som oppstår ved rettighetsinflasjon. Det har vært hevdet at for å sikre befolkningen sosiale og økonomiske rettigheter, så trengte man en statlig styrt modernisering og som satte demokrati og frihet på vent. Når noen ymtet frempå med kritikk for politiske fanger, nasjonalisering av eiendom og så videre, kunne alltids diktatorene smile bredt og vise til sine påståtte skolereformer.
Man kunne da ikke få til alt på en gang, ikke sant?
Hva gjør det vel at folk blir fengslet og torturert for sin kritikk av regimet, når det satses så sterkt på skoler og sykehus?
Men hva slags nytte vil en sultende ha av den politiske retten til å kritisere sine statsledere?
Mitt svar til dette er at du bør sjekke premissene spørsmålet hviler på.
Ved å stille et slikt spørsmål blander man sammen valg og muligheter. Det at man har frihet til å velge mellom muligheter, er ikke det samme som at mulighetene er de samme overalt.
Det at noen har færre muligheter å bruke valgfriheten sin på enn andre, kan bero på mange årsaker. Det kan bero på at vedkommende er utsatt for tvang og derfor ikke får lov til å velge mellom alle alternativer, det kan også ha historiske årsaker som krig, kolonialisering, eller det kan bero på tilstander mennesker ikke er herre over.
Men, dette betyr ikke at mennesker generelt ikke skal ha muligheten til å foreta visse valg, fordi ikke alle mennesker kan velge mellom de samme mulighetene.
Frihet er ganske enkelt at ingen andre mennesker hindrer oss fra å treffe et valg mellom de muligheter man har. Dersom man har frihet har man ansvar for sine handlinger.
Ansvar er ikke en begrensning eller moderasjon av friheten, men derimot en direkte følge av den. Tvang og frihet er motsatser. Tvang er den eneste motsatsen til frihet.
Mord, kidnapping, mishandling, ran, og voldtekt er typiske eksempler på fysisk tvang. I tillegg har man trusselen om bruk av tvang. Det er en psykisk tvang som brukes for å få deg til å foreta handlinger du ellers ikke ville ha gjort. Dersom du protesterer resulterer det i fysisk tvang av en eller annen sort.
Hva har så dette med rettigheter å gjøre?
Rettigheter definerer den frihet som kan sameksistere med andres frihet. Min frihet slutter der din begynner. Individuelle rettigheter betyr ganske enkelt at individet er et mål i seg selv.
Som blant annet Robert Nozick og John Rawls har påpekt, kan man ikke gjøre noen utilitaristisk avveining mellom mennesker, slik at en oppofring av frihet for den ene oppveies av mer glede eller ressurser for noen andre. Dersom man følger en slik nyttefilosofi i forhold til mennesker, glemmer man at mennesker har ulike mål og meninger med livet.
Menneskeliv finnes bare i individuell form, og det er grunnen til at man kun kan operere med begrepet rettigheter innenfor den individuelle sfære, selv om det tilsynelatende i praksis kan virke som om hele kollektiver ved enkelte tilfeller blir omfavnet av rettighetsbegrepet.
Eksempler på slikt er hvordan man reagerte i forhold til situasjonen i Kosovo eller Somalia, der utryddelse av utvalgte folkeslag var et mål i seg selv for overgriperne.
Trenger vi da en stat til å hjelpe oss?
Svaret mitt er et definitivt ja. Vi trenger en statsmakt som opprettholder like rettigheter for alle, beskytter disse rettighetene og reagerer mot dem som krenker dem. I bunn og grunn er derfor staten en konfliktløser.
Men, ser jeg ikke viktigheten av at folk ikke sulter, at folk har tilgang på kunst og kultur, at de har tilgang på medisiner og medisinsk hjelp?
Selvfølgelig gjør jeg det. Selvfølgelig ønsker jeg en verden der folk ikke sulter, der folk har lett tilgang på lege, og der folk kan velge og vrake i kulturtilbud.
Men dette bør være målsettinger, ikke rettigheter.
Disse målsettingene får ikke den status de fortjener bare ved å bli omdøpt til rettigheter.
Disse målsettingene settes best ut i praksis dersom frihetsrettighetene, de rettigheter som gjør det mulig for mennesker å leve fritt, produsere, selge, ytre seg, reise fritt og eksistere sammen, får fritt spillerom.
Det er i samfunn med demokratiske institusjoner og åpne markeder at velferdsmålsettingene gjennomføres.
Det er de lukkede samfunn som ikke respekterer frihetsrettighetene som ikke klarer å gjennomføre de viktige velferdsmålsettingene.
Igjen ber jeg dere: sjekk premissene det diskuteres ut i fra.
Det er ingen tilfeldighet at noen samfunn rangerer høyere enn andre samfunn på statistikken.
Det er retten til frihet og konsekvensene av dette som gjør at folk ikke sulter, ikke retten til mat.
