Statsråd Victor Norman bryter flere grenser for en politiker dersom dagens oppslag i media stemmer. Et så stort forbruk av offentlige penger passer dårlig for ei regjeringen som forsvarer moderasjon på alle områder.
Statsråd Victor Norman bør fratre så raskt som mulig. Han sørger for at Samarbeidsregjeringen mister troverdighet i sin kamp for moderate oppgjør og stramme budsjett.
Han har brukt 560.000 kroner til representasjon siden han ble arbeids- og administrasjonsminister for to år siden. VG forteller også en historie på hvordan Norman skaffet seg et piano og annet ekstrautstyr i statsrådsleiligheten.
Han har i forhold til andre statsråder vi kan sammenligne med et stort privat forbruk av offentlige penger. Kun olje og energiministeren og utenriksministeren kan konkurrere på et lignende nivå når det gjelder representasjonsmiddager, men forklaringen til disse to er gode. De mottar nemlig en rekke utenlandske gjester de skal stille opp for. Slike gjester har ikke Norman.
Samarbeidsregjeringen har frontet saker om stramme budsjett for å få ned renten. Regjeringen har jobbet for effektivisering av kommunesektoren for å få best mulig bruk av offentlige penger. Regjeringen maner til moderate oppgjør i kampen mot arbeidsledigheten. Den personlige oppførselen bør være i tråd med det som frontes utad. Victor Norman bryter grunnleggende med dette.
Undertegnede var en av de som var svært lykkelig når Norman ble utnevnt som statsråd. Først og fremst fordi han ledet arbeidet med Norman-rapporten på begynnelsen av 90-tallet. Der ble det lansert veldig gode forslag på hvordan offentlige utgifter kunne reduseres kraftig. Norman-rapporten skisserte løsninger på kutt i det offentlige på opp mot 100 milliarder kroner. Lite statsråden har gjort i regjeringen er med bakgrunn i denne utredningen. Hans personlige forbruk av offentlige penger får begeret til å flyte over. Derfor er det enkelt å konkludere med at Victor Norman bør gå av som statsråd.
Motstanderne av min konklusjon vil hevde at i den store sammenheng er små penger vi snakker om. Det er for så vidt riktig. Likevel bør det være en ledesnor på det som sies og det som gjøres. Norman beviser i denne saken at han snakker med to tunger. Det bør være uakseptabelt. Derfor bør han gå av.
Trenger vi politikere som sier en ting, men gjør noe annet? Svaret er nei. En av flere grunner til politikerforakten alle så desperat vil bekjempe.
