Høyres leder Jan Petersen sier at FrP ikke er til å stole på, og nekter å ta partiet inn i regjering. Oslo Høyre, med finansminister (og mulig Petersen-utfordrer) Per Kristian Foss som leder kaster ut KrF og Venstre, og tar FrP inn i varmen i stedet. Er det andre grunner som gjelder for samarbeid i Oslo enn på riksplan?
Carl I. Hagen nektet Jan Petersen å danne en ren Høyre-regjering efter valget i 2001, og sørget for at H ble bastet og bundet til et samarbeide med KrF og Venstre, under Bondeviks ledelse. En gjentagelse fra Syse-regjeringen (1989/90) da FrP skulle være mer Høyre enn Høyre. Hagen skulle holde fanen ren mens H skulle gå på kompromissenes tornefulle vei. Så kom EU-saken og intern ideologisk krangling og ødela alt, både for FrP og Høyre. Forskjellen denne gang er at H og FrP er jevnstore. Ja, efter fylkestingsvalget er FrP faktisk hårfint større.
Drømmen om å bli stortingspresident brast. Drømmen om å komme i regjering med H og KrF ser heller ikke ut til å gå i oppfyllelse. FrP er iferd med å avskrive KrF som partner i en fremtidig regjering. Nå er det bare samarbeide med Høyre som skal gjelde. Og det spiller ingen rolle om H ikke vil. De skal. Hilsen Carl I. Hagen.
Ulikt alle andre partier, som erkjenner at det finnes lokale forskjeller og forhold som avgjør konstitueringene i kommuner og fylker, vil FrP bruke erfaringene fra høstens valg av ordførere mot regjeringspartiene når statsbudsjettet skal hales i land. For å fri Høyre fra KrF og Venstre, skal regjeringen felles på statsbudsjettet. Så skal Ap plages, mens Høyre og FrP finner tonen.
Jan Petersen har vært krystallklar; FrPs mange merkelige krumspring gjør dem uaktuelle som partner i en regjering. FrP har skiftet den programfestede familiepolitikken sin med SVs, og næringspolitikken med Aps. Og i offentlig forbruk er det ingen, selv ikke SV, som slår FrP. Slikt frister ikke Høyre til samarbeid. I regjeringssamarbeid er man avhengig av å stole på hverandre ikke fra uke til uke, men fra dag til dag og time til time. Det er åpenbart for alle andre enn Hagen og hans flokk at FrP ikke egner seg til å sitte i regjering.
Man skulle tro at Petersens argumenter også kunne brukes mot FrP også i Oslo-politikken. Men fylkesleder Per Kristian Foss og byrådsleder Erling Lae vil det annerledes. FrP taes inn i byrådet, mens V og KrF går ut. H/FrP-byrådet skal til alt overmål styre på trepartibyrådets byrådserklæring! KrF har lagt ned veto mot FrPs skjenkepolitikk, og både H, KrF og V har sagt nei til FrPs innvandringspolitikk. Oslo er en flerkulturell by, og FrP har ingen holdbare svar i integreringspolitikken. For FrP var imidlertid posisjonene det viktige. Og dem har partiet fått. Høyre har også sikret seg andre veien, ved at ikke KrF kan stemme for eiendomsskatt så lenge det sitter et ikke-sosialistisk byråd. Partiene har i tillegg forpliktet seg til å lage budsjett sammen. I alle andre saker kan V og KrF finne sammen med SV og Ap om de vil. Det er jo slik FrP behandler regjeringen nasjonalt.
Dermed fremstår Høyre nå med et janusansikt når det gjelder samarbeide med FrP. Og selv om Oslo er et viktig symbol, så samarbeider de to partiene i en rekke kommuner, bl.a også i Bergen, selv om FrP der ikke er i byråd.
Høyre vil tydeligvis la velgerne velge for seg hvem Høyre bør samarbeide med. Det er en dristig strategi. Både fordi partiet fremstår som vinglete og at det er uklart hvilken kurs Høyre skal satse på fremover. I tillegg risikerer de å fornærme både FrP og sentrum samtidig. Dessuten kan det godt hende at både Høyre, sentrum og FrP er nødvendige for å skape et ikke-sosialistisk flertall efter valget i 2005.
Til tross for høyrebølgen ved inngangen til 1980-tallet, og ved tusenårsskiftet, samler ikke H og FrP mer enn drøyt en tredjedel av velgerne. Å gamble på at Høyre og FrP får flertall om 2 år synes mer enn enn dristig. At Hagen har valgt denne strategien er ikke så rart; han håper nok på et selvoppfyllende profeti her; når han forteller velgerne at dette er flertallet han trenger, så vil de vel levere. Dessuten er Hagen en gambler.
At Høyre velger halvhjertet å forsøke dette, er mer rart. Hvis Per Kristian Foss og Erna Solberg skal lede Høyre efter Petersen, må de kunne signalisere om de vil forsøke å rykke fra Hagen eller om de vil innlede et nærmere samarbeid, dersom velgerne gir flertall til det. En større oppslutning om Høyre og sentrum kommer i hvert fall ikke hvis Høyre ikke klarer å sende et signal om hvem de vil satse på fremover.
Høyre fremstår nå med et janusansikt. Og gambler på at velgerne skal finne det rette svaret på hvem som bør være samarbeidspartnere i årene fremover. Høyre makter åpenbart ikke dette på egenhånd. Det kaller vi en fallitterklæring.
