Ved å gjemme seg bak positive ord som «åpenhet» kan avisene boltre seg i og trykke skattelister for allmenn forlystelse.
Tiden er igjen kommet for at befolkningen kan la sine simpleste instinkter få fritt utløp gjennom ukontrollerte dykk i ligningstall. Dette til tross for at klagesaksbehandling ofte ikke er avsluttet, og at listene derfor ikke har den kvalitet man tross alt burde forlange om de først publiseres.
Liberaleren mener det er forkastelig at opplysninger den enkelte er pliktig til å levere inn skal kunne brukes til underholdning i pressens ti-på-topp-lister og legges ut i søkbar form på Internett. Formålet med innleveringen av personlige økonomiske opplysninger endres uten at den det gjelder får anledning til å samtykke til det. Dette strider mot sentrale personvernsprinsipper.
Man kan selvfølgelig innvende at et «åpent og demokratisk» samfunn bør la innbyggerne få innsyn i hverandres inntekt for å avsløre snusk og bedrageri: man skal være sin broders vokter. Som kjent var dette et av de undertrykkende virkemidlene som gjorde det særlig lite hyggelig å være borger i endel øst- og sentraleuropeiske stater. Når skattelister brukes av små skoleelever for å lage klassens topp ti – eller ti på bunnen – over foreldrene, og kriminelle får et kart for å guide seg til velstående, forsvarsløse eldre, har åpenheten rett og slett gått for langt. De eneste som tjener på offentliggjøringen er de partier som dyrker misunnelse og lever av å konstruere klassekonflikter.
