Venstres 2.nestleder Jennie Johnsen ytret seg frimodig om at Venstre med sosialminister kunne fått gjort mye. I en situasjon der statsministeren selv har åpnet for spekulasjoner om utskiftninger i regjeringen får Jennie munnkurv og blir nærmest avsatt på Dagsrevyen av den alltid udiplomatiske V-leder Lars Sponheim. Hvorfor det?
Jennie ville rose Torild Skogsholm (samf.min. fra V), og samtidig påpeke at V har en god sosialpolitikk, som ville komme folk flest til gode hvis V fikk dette ansvarsområdet i regjeringen. Dette fremstår samtidig som en kritikk av Hs sosialminister Schou. Jennie mente det visstnok ikke, men katten var ute av sekken.
Efter Borten-regjeringens planløse statsrådbytter har alle senere regjeringssjefer insistert på å ha hånd om dette selv. Det betyr ikke at det er statsministeren i egen persjon som helt fritt avgjør. I AP er det mektige sentralstyret, kvinnebevegelsen, AUF og LO med i kabalen. I ikke-sosialistiske koalisjoner har samtlige regjeringspartier et ord med i laget. Spørsmålet er på hvilken måte. I Bondevik II sitter partilederne i regjeringen og utgjør regjeringens underutvalg. Her løses det meste. Også evt. bytter av statsråder, selv om det ikke har skjedd ennå.
Den sikreste måten å beholde en utsatt statsråd på, er å kreve vedkommendes avgang. Det er en metode opposisjonen vanligvis benytter med hell mot skiftende regjeringer, som dermed ikke får gjort sårt tiltrengte utskiftninger. Jennies utspill kan dermed medvirke til å frede Schou.
En regjering som Bondevik II, med 3 forholdsvis forskjellige partier, med ulik kultur og prioriteringer, som samtidig er fullstendig venneløs i Stortinget, må ha et sterkt samhold. Og Det har det også vært. Dersom partiene kommer med krav om hverandres statsrådposter ved utskiftninger i regjeringen, kan samholdet snart ryke. Jennies utspill kan starte en slik prosess. Regjeringen er ekstra sårbar nå som samtlige 3 partier hadde tilbakegang ved lokalvalget. I KrF er det allerede krav om at partiet må ut av regjeringen og blankpusse profilen. I en slik situasjon er Jennies utspilll som å helle bensin på bålet.
Bondevik og Sponheims munnkurv på Jennie er et forsøk på å hindre at situasjonen kommer ut av kontroll. Dette kunne med fordel vært gjort mer elegant. Spesielt Sponheims forsøk på å avsette sin nestleder direkte på Dagsrevyen er klønete. Selv om Jennies utspill kunne vært unngått, unnskyldt eller tilgitt, er det stor forskjell på dette og å sette henne på oppsigelse.
Sponheim sitter nærmest på oppsigelse selv. Han er mannen som har løftet V inn i Stortinget efter 8 års fravær, og inn i 2 regjeringer på 4 år. Men både i 2001 og 2003 mislyktes han i å holde partiet over sperregrensen. Ved forrige korsvei ble han gjenvalgt til tross for stor misnøye. Det fantes ikke aktuelle utfordrere. Et landsmøte i dag ville byttet ham ut med Olaf Thommessen (sentralstyremedlem) uten å nøle et sekund. Til tross for Sponheims bedrifter har han ikke gitt partiet en plattform for videre vekst. Partiet lever i en konstant nær-døden-tilværelse. Regjeringdeltagelsen er respiratoren som sikrer partiet liv.
Partilederen som er så arrogant og selvhøytidelig at han omtaler seg selv i 3.person har demonstrert null forståelse for personalpolitikk internt i eget parti når han behandler Jennie på denne måten. Det vil han garantert få pepper for. Ved forrige ledervalg i Venstre unngikk Sponheim motkandidat. Protesten mot hans regime kom ved at nettopp Jennie fikk motkandidat som nestleder. Hun red stormen av – for Sponheim.
Et interessant spørsmål er hvorfor Jennies kommentar kom eksternt. For selv om Bondevik har siste ord i en omdannelse av regjeringen, vil alltid ledelsen i koalisjonspartiene komme inn. Som 2.nestleder har dermed Jennie alle muligheter til å meddele sine synspunkter internt. Om de blir lyttet til, er en helt annen sak. Montro om ikke noe av forklaringen ligger nettopp her? Sponheim foretrekker å være den suverene, og hans nære forhold til Bondevik blir understreket av mange. Å fremme vanskelige krav på vegne av sitt parti er sikkert ingen lett oppgave. Nettopp dette kan ha vært et tilleggsmotiv for å kappe hodet av nestlederen. Ved et lederskifte i Venstre er heller ikke Sponheims statsrådsjobb trygg. Et parti med 2 på Stortinget kan vanskelig få mer enn 3 i regjeringen.
Sponheims forsøk på å halshugge sin egen nestleder vil slå tilbake mot ham selv, uansett hvor uklokt Jennies utspill var. Vi er så frimodige å spå at Jennie blir sittende lengre i Venstres valgte ledelse enn Lars Sponheim.
