Kristelig Folkeparti sliter på meningsmålingene. Partileder Valgerd Svarstad Haugland vurder å gå av, uten at hun har tatt den endelige avgjørelsen.
Som leder har hun selvsagt et ansvar for at partiet sliter. Flere interne saker har hun behandlet på en amatørmessig måte. Det skal holde å nevne Medhaug-saken som et eksempel.
Partiledelsen har også ansvaret for å stake ut den politiske kursen. På dette området har Kristelig Folkeparti bommet radikalt de siste årene. Sak etter sak har irritert skribentene på Liberaleren. En irritasjon vi tydeligvis ikke er alene om. Tallene på meningsmålingene bekrefter dette.
Med utspill mot rusbrus, alenemødre, for den tradisjonelle kjernefamilien, homofobi også videre er KrF igjen plassert i den båsen de forsøkte å frigjøre seg litt fra på 90-tallet, nemlig moralpolitiet. Bedehuspolitikken råder igjen i et forsøk på å styre oss andre i våre liv og daglige valg. Strategien med å gjøre KrF til et moderne, kristendemokratisk parti som skulle erobre posisjonen som nr 1. på ikkesosialistisk side har havarert.
Som leder har Valgerd Svarstad Haugland et klart ansvar, men partiets politikk er det store problemet. Med kursen KrF har valgt er det ingen ulempe at KrF ligger ”å vaker” nært sperregrensen. Folk finner seg heldigvis ikke i å bli umyndiggjort på en slik måte som KrF legger opp til.
Partiets selvransakelse bør føre til andre ting enn at lederne går eller må gå. Politikken som er frontet de siste årene må evalueres. Det er politikken som er hovedårsaken til den lave oppslutningen. Det vil ikke hjelpe over lang tid å skifte leder hvis den politiske kursen står fast. Tiden har endret seg. KrF henger ikke med i den nye tiden!
Sjelen til Kristelig Folkeparti må legges om. Istedenfor å være motstander av nytenkingen bør partiet støtte opp om frihetstanken. De tradisjonelle kampene Svarstad Haugland og Bondevik har kjempet mot rusbrus i butikkene, lavere alkoholavgifter, større importkvoter, lengre åpningstider i butikkene og skattelette slik at folk kan bruke egne penger slik de vil må komme mye sterkere i fokus. Vi etterlyser en ny kurs for partiet, en total omveltning i forhold til standpunktene partiet har hatt. Hvis ingen ny kurs stakes ut, vil KrF fortsatt slite faretruende nært sperregrensen i fremtiden.
KrF kan beskrives som et verdi- og ideparti som dårlig kler å ha makt. Da kommer formynderrollen tydelig frem. Dette oppfattes ikke som et problem i KrF. Det er kun et problem når velgerne oppfatter formynderiet som et problem. Denne påstanden bekreftes klart og tydelig i selvransakelsen partiet går igjennom for tiden.
”Gud” blir sannsynligvis ikke forbannet dersom Valgerd Svarstad Haugland går av som partileder, men ”gud” blir heller ikke sint om kursen legges om. Trosretningen Kristelig Folkeparti bygger på må kunne forsvares selv om frihetstanken oppgraderes i de politiske sakene. Det er en slik kurs vi etterlyser, og et slikt grep kan få KrF ut av hengemyra.
