Statsbudsjettet som ble lagt frem preges av at regjeringen er i mindretall, uten et avklaret forhold til Stortinget. Her kan det nok forhandles om det meste. Regjeringen skal få slite om de skal komme i mål med skatteløftene fra Sem-erklæringen. Vi lurer på hvorfor regjeringen er så lite dristig.
Statsbudsjettet er en stor affære. Det er rikspolitikkens hovedsak, som ikke bare gir signaler viktige for deg og meg og bedriftene, men som tross alt skal peke på hvor regjeringen vil. Dette budsjettet signaliserer at regjeringen står i et veikryss og lurer på hvilken vei som er lurest å velge. Og at de ikke har klart å bestemme seg. I politikkens verden kalles dette derfor profilløst. Det skuffer oss.
Iår har finansministeren og stortingspresidenten unngått de store lekkasjene. Hva skulle det være å lekke fra dette forslaget, lurer vi på? Kosmo er nok opptatt av verdigheten, men det er helt andre saker enn budsjettkommentarer fra vandrehallen som avgjør politikkens verdighet. Nok om det.
Sem-erklæringen lover 31 mrd i skattelettelser over 4 år, og til nå gjenstår derfor 12 mrd. Høyre lovet 40, Venstre 20, og KrF er uinteressant på dette området. Utfra Sem-løftet og med FrP på vippen, kunne vi håpet på et par mrd til. Men FrP er mest opptatt av å øke utgiftene, og da er det grenser for hvor mye som kan gies i skattelettelser. Ap vil ikke vedkjenne seg de lettelsene Jens gav i valgåret 1997, og alle vil ha mer til alt. Spesielt media er flinke til å fremstille skattelettelser som noe man bare kan gi hvis bevilgninger til gode formål allerede er tilfredstilt. Vi skal komme tilbake til skattelettelser som virkemiddel i en annen kommentar.
Kollektivtrafikk og miljø får sitt i budsjettet. Venstre er dermed vinner. Storbyene får litt mer, men lite på samferdsel. Og det er der utgiftene og investeringene trengs. Skole er blitt et løfte for alle partier, men ikke mer. Skal vi si noe om dette budsjettet må det være at det er kjedelig. Det mangler dristighet. Det er sikkert greit for KrF – men Høyre og Venstre burde skamme seg. Er det radikale partier vi ser efter i norsk politikk, er det disse to som er nærmest. Hvorfor skal man da bare videreføre et status quo i budsjettet? Det er oss en gåte.
Boligskatten skulle bort, dokumentavgiften skjønner ingen vitsen med. Venstre vil ha grønne skatter, og fjerne fradrag for fagforeningskontingent. Flatere skatt er de også for. Skole og forskning skulle det satses på, for Norge er altfor lite innovativt. Finner vi noe av dette i budsjettet? Neida.
Kommunene har aldri fått mer penger, men klager likevel. Regjeringen kunne sprukket om ikke kommunene fikk mer. Da ville lokale pamper i KrF og V sørget for å gjøre livet veldig vanskelig for ledelsen. Derfor skal visstnok kommunene være vinnere i budsjettet. Noe opposisjonen er uenig i.
Dristighet, Foss. Dristighet. Det er hva som mangler i budsjettet. Hvorfor ikke lage et budsjett med virkelig profil, og heller gå ned med flagget til topps? Opposisjonen har likevel ikke noe levedyktig alternativ til Samarbeidsregjeringen.
Isteden lar man opposisjonen kjefte på et budsjett som mangler retning, og gi ny næring til alle påstander om at regjeringen sitter for å sitte. Synd og skam.
Vi tror denne regjeringen hadde klart å lage et langt mer dristig og spennende budsjett uten syterne i KrF.
Ap og FrP driver svarteperspill langt over grensen for overspill. I fotballens verden heter det vel filming. Regjeringspartiene har alle noen berøringspunkter med SV. Det vrir seg i en liberalist når man må anbefale samarbeid med SV. Men hvorfor ikke?
Regjeringspartiene kunne alle fått noen gjennomslag ved et slikt samarbeid. SV ville fått prøve å ta ansvar, og Ap og FrP vilel vært parkert på sidelinjen. Det har de godt av, når sirkus, svarteperspill og usaklighet er alt som preger dem for tiden.
Det som er problemet med opposisjonen, og det gjelder alle tre partiene regjeringen kan få flertall med (AP, FrP og SV), er at deres forslag til endringer i budsjettet (ihvertfall ifjor) raderer ut alt som profilerer regjeringspartiene. Noe poeng må det jo være med at enkelte partier danner regjering. Hvis SV innser dette (før de selv kommer i regjering, gud forby), burde det ligge an til konstruktive forhandlinger. Så kan Carl I. og Jens stå der og lure på hva som skjedde.
Liberalister har lite å glede seg over med dette statsbudsjettet – men slik er det jo alltid.
«Politikk er å ville», sa Olof Palme. «Deserve victory» sa Churchill. Statsbudsjettet viser at denne regjeringen bare vil sitte, og da fortjener den ikke å seire.
Vi sakene, vis retningen, og gi opposisjonen noen skikkelige utfordringer å bryne seg på. Det er hva Liberaleren ønsker seg. Men sjelden ser vi våre ønsker oppfylt.
Dessverre.
