Carl I. Hagen har varslet sin avgang som partiformann, våren 2006, altså om tre år. Samtidig sier han at han tar gjenvalg til Stortinget i 2005, som FrPs statsministerkandidat, evt. til en retrettposisjon i presidentskapet. Dette er beretningen om en varslet avgang, der Carl I. Hagen vil ha full kontroll. Men den varslede avgangen er også et forsøk på å ta regi over norsk politikk for mange år fremover.
Det er for tidlig å skrive noe minneord over Hagens formannsperiode. I stedet skal vi se på hvorfor han har valgt tidspunktet 2006, og hvorfor han sier ifra allerede nå.
Tidspunktet er godt valgt, både i forhold til eget eftermæle, for at efterfølgeren skal bli ”varm i trøyen”, og uten at motstandere og konkurrenter skal kunne herje med partiet når Hagen går fra bordet. Han vil tross alt sitte på Stortinget i minst tre år til.
Mye kan skje i løpet av disse tre årene; for det første gjenstår halve stortingsperioden (og den hårdt prøvede samarbeidsregjeringen skal få slite med å overleve). Dessuten går FrP inn i valget 2005 sterkere enn noensinne, og med Carl I. Hagen som statsminister. Velgerne skal vite at det kan være hans siste valg. Valget kan dermed bli en ”folkeavstemning” – over om Hagen skal få oppfylt sin drøm om å bli statsminister, evt. om å få til et flertall av FrP og Høyre.
I 2006 vil Carl I. Hagen ha vært partiformann i 28 år, en vil vi tro uslåelig rekord. I denne tiden er mange motstandere internt, og også mulige efterfølgere, ryddet av banen. Det har vært mange både opp- og nedturer, men det er ingen tvil om at uansett hvilken kurs Hagen har valgt for FrP, så er det blitt slik, og partiet har fulgt ham. De som ikke ville følge med på ferden, har ubønnhørlig blitt satt av på perrongen mens Hagens ekspress har rullet videre. Det vil også være 20 år siden Hagen satte punktum for Kåre Willochs regjeringstid, en av hans bitreste motstandere i norsk politikk. Anledningen vil med andre ord by seg til å raljere over Høyres rolle i norsk politikk. For Willoch-regjeringens avgang og Høyres famling gav også startskuddet for Hagens definitive gjennombrudd i politikkens elitedivisjon.
Hvis alt går Hagens vei de neste tre årene vil han når han takkes av som formann, enten være statsminister eller stortingspresident. Mye skal klaffe hvis Hagens drøm skal oppfylles, men vi skal ikke se bort fra noe som helst i norsk politikk. Ikke med en så dyktig regissør som Hagen bak spakene.
For efterfølgeren vil det i 2006 være 18 mnd til neste kommunevalg, og hele 3 år til neste stortingsvalg. Man vil da ha en lang innkjøringsperiode. Samtidig vil Hagen sitte i bakgrunnen og overvåke det hele. Om Hagen hadde valgt nok en toårsperiode, ville et lederskifte i 2008 bli knapp tid for en ny leder til å bygge seg opp foran 2009-valget.
Carl I. Hagen har med sin varslede avgang satt motstandere og konkurrenter i en alvorlig kattepine. Spesielt Høyre vil nå få det vanskelig. Med noen få hundre stemmer ble FrP større enn Høyre ved årets valg. En drømmesituasjon for Hagen. Og et mareritt for Høyre. Hvis 2005-valget blir en folkeavstemning om Hagens avslutning på karrieren, kan Høyre for alvor bli distansert av FrP. Hvis de to partiene får flertall, vil Hagen være den naturlige sjefen i en slik regjering. De politiske avstandene er fortsatt store, uten at det affiserer verken Hagen eller Høyres velgere.
Håpet om å få til en ikke-sosialistisk regjering uten Sp og FrP synes fjernere enn noensinne. Hvis det av en eller annen grunn (og det er mange potensielle!) skulle bli regjeringskrise før 2005 vil Ap enten bli plassert i en regjeringsposisjon de ikke vil ha, eller de vil nekte å regjere utfra påstanden om at det er et ikke-sosialistisk flertall. Uansett vil Carl I. Hagen ha oppnådd en etappeseier: Et Ap i regjering vil bli like mye plaget av FrP som dagens regjering blir det. Dersom Ap nekter, vil Jens bli offer for det samme som Jagland da han gav fra seg makten i 1997; påstander om at han vegrer å ta ansvar. Nettopp ansvaret har vært Aps adelsmerke. Ørnen blant partiene vil være redusert til en kaklende høne blant alle de andre.
Hagens ønske om å sette regien foran 2005-valget kan bli forpurret av at Ap, SV og SP tross alt oppnår flertall ved valget. Da blir det nok ingen regjeringsdeltagelse på FrP i Hagens tid, men som største ikke-sosialistiske parti kan han bli visepresident i Stortinget.
Dersom EU-saken for alvor kommer på dagsordenen ved valget i 2005 vil Kristin Halvorsens drøm om å parkere høyresiden ikke gå i oppfyllelse. Så selv om FrP er et splittet parti i EU-saken vil taktikeren Hagen vite å bruke saken til hindre venstresiden i å få flertall. Og han vil velge et EU-standpunkt for FrP som passer inn i egne planer.
Hagens varslede avgang er nyttig: Han plasserer seg selv bak spakene for å ta regi over norsk politikk de neste årene, samtidig som han ønsker å spille hovedrollen. De andre partiene bør ikke feste seg så mye ved det gledelige i at Hagen går av. I stedet er det regigrepet de må ta fatt i. Hvis ikke taktikeren Hagen skal lykkes, må de andre partiene finne andre og bedre grep – som nøytraliserer Hagen. Det blir ikke lett. Men det er ikke umulig, heller.
