Carl I. Hagen har varslet at han kommer til å gi seg som FrP-formann våren 2006, og at han vil ta gjenvalg til Stortinget i 2005. Det er altfor tidlig å si om han dermed pensjonerer seg som parlamentariker i 2005 (se kommentaren Varslet avgang – full kontroll). Her ser vi på kandidatene til å arve kong Carls trone, og mulighetene for en krig om arvefølgen.
Personer som Siv Jensen (1.nestformann), Geir Mo (generalsekretær), Per Arne Olsen (sekretariatsleder for stortingsgruppen og påtroppende ordfører i Tønsberg, Torgeir Høyen (sentralstyremedlem), og Terje Søkviknes (ordfører i Os) er alle aktuelle navn. Men FrP kan ikke finne èn person til å erstatte kong Carl. Vi tror derfor partiet forbereder seg til å sette sammen et lag av nøkkelpersoner. Flere av de ovenstående kan komme til å inngå i et slikt lag. Det har tradisjonelt ikke vært mange kvinner i FrP-toppen, men nå kommer de. Vi nevner Åse Schmidt (Vest-Agder), Vibeke Limi (Akershus) og Bente Thorsen (Rogaland). Det finnes også outsidere i dette racet.
For det første tar vi forbehold om at Hagen virkelig kommer til å gå av i 2006. Tre år er lang tid i politikken, men som nevnt i en annen kommentar (Varslet avgang –full kontroll) er dette et strategisk spill er Hagen for alvor prøver å ta regi for norsk politikk fremover. Han kan godt gå av som formann, men likevel ha full kontroll.
Siv Jensen er 1.nestformann, og leder i Stortingets finanskomite. Hun er i dag den mest opplagte til å ta over som parlamentarisk leder. Men ikke som partiformann. Hun driver det politiske spillet som Hagen er en mester i. Jensen har også fått mye ros for måten hun leder Finanskomiteen på, men det er slett ikke sikkert regjeringspartiene (eller noen andre) vil gjenta eksperimentet med å gi ledervervet i en så viktig komite til et opposisjonsparti. Hvilken ideologisk merkelapp man skal sette på Jensen, er uklart. Hun gjør det sjefen gir beskjed om, og fronter derfor populistversjonen av FrP. Hun har heller ikke den ideologiske ballasten mange av hennes generasjon fikk gjennom FpU, og som gav dem ryggrad når uenighet med kong Carl om politikk, strategi og taktikk meldte seg. Hun vil være et av de heteste navnene i spekulasjonene uansett hvilken post i ledelsen det gjelder.
Geir Mo har vært generalsekretær siden splittelsen i 1994. Effektiv og grundig, om ikke populær i ledelsen av ”servicesekretariatet”. Han var opprinnelig John Alvheims protesjè, men har blitt en av Hagens mest betrodde menn, både i oppbyggingen av organisasjonen efter splittelsen. Han har også vært en viktig brikke i å rydde ut uønskede elementer. Forut for gen.sekr.-posisjonen var han lokal folkevalgt i Telemark. Så lenge Alvheim fortsetter på Stortinget er den veien blokkert for Mo. Men Alvheim gir seg ventelig i 2005. Da er Geir Mo den opplagte førstekandidat. Og det er i stortingsgruppen makten ligger i FrP.
Per Arne Olsen er liberalisten som valgte å bli da splittelsen var et faktum. Til forskjell fra generalsekretær Hans Andreas Limi klarte ikke Olsen raskt å komme over i en retrettstilling i næringslivet. Og i 1997 ble han hentet til Stortinget som sekretariatsleder. Olsen har gått gradene i FrP, fra å være generalsekretær i FpU, kontorsjef (nr. 2) på sekretariatet, til å rollen som bestyrer av FrPs maktsentrum; stortingsgruppen. Samtidig har han hele tiden opprettholdt et karrieremessig sidespor; bystyreplassen i Tønsberg. Dette sidesporet har ført ham til topps lokalt; han blir nå ordfører i det forventede utstillingsvinduet Tønsberg. Os har fungert godt som utstillingsvindu. Nå kan Tønsberg bli det neste. Og slike er viktig både for å vise at FrPs politikk duger, at FrP’erne kan inngå i et stabilt forpliktende samarbeid med andre partier, og for å bygge opp politikere som skal bidra til å opprettholde FrP som politisk kraft hvis/når Hagen blir borte. Olsen er liberal. Han er likandes, og til forskjell fra de andre har han politisk ryggrad. Det er et under at han har holdt ut så lenge i partitoppen, men har nå oppnådd å bli nr 1. i provinsen i stedet for å være nr. 2. i Rom. Det kan være sunt med litt distanse til populismen sentralt, og at Olsen hvis han holder ut blir en del av maktens kjerne i FrP er opplagt. Unntaket måtte være hvis han foretrekker å sjefe i provinsen.
Torgeir Høyen var med på å introdusere liberalismen i FrP, sammen med folk som Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara og Anne Mette Thunem, på begynnelsen av 1980-tallet. Han har også bidratt til strategien Tor Mikkel Wara satte ord på da han åpnet FpUs første elitekurs i 1989; liberalistene trengte spydspisser på andre områder enn i politikken; innovatører som bidro til å sette ideene ut i livet, og var praktiske eksempler på at det går an. Høyen har startet private skoler, og slik sett vært en av de innovatørene liberalistene ville skape. Og han var ute av partiet (og landet?) da den verste borgerkrigen mellom liberalister og populister foregikk i FrP (1992 – 94). Derfor har han ikke med seg den historien som gjør at andre liberalister skyr FrP. Han var FrPs toppkandidat i Time, midt i FrP-landet; Rogaland. FrP ble størst, men han nådde ikke til topps. At han vil konkurrere med Øyvind Vaksdal om toppen på stortingslisten i 2005 er innlysende. Han sitter allerede i sentralstyret, og han har vært på en så viktig post for FrP som i styret for Norges Bank. Han er en mann å regne med. Økonom er han også.
Terje Søviknes er kronprinsen som feilet. Sexskandalen i 2001 og dekkoperasjonen felte ham. Og som kommer til å klebe ved ham lenge. Men som ordfører i Os har han beholdt sitt lokale kongedømme, uavhengig av partiledelsen. Og lyktes til de grader at han i år maktet å gå frem nesten 10% fra rekordresultatet på 36,8% i 1999. Os er et utstillingsvindu, og Søviknes har så langt hatt suksess i en grad som gjør det vanskelig å forbigå ham når kortene i FrP lederkabal skal legges på nytt. Klok av skade er han ytterst tilbakeholden når spørsmålet om Hagens efterfølger kommer. Han må være ønsket for å tro på noen ny topposisjon. Og det er slett ikke utenkelig. Han har god tid. Neste gang han får velgernes dom er i 2007. Frem til da sitter han trygt i sitt lokale kongedømme. Han trenger derfor ikke å hige efter noen nye tinder. Han kommer den dagen han for alvor er ønsket.
Det finnes også andre dyktige, som kommer til å være der; Øyvind Vaksdal, Harald Tom Nesvik, Kenneth Svendsen. Det er flere som nå går i lære lokalt; unge, dyktige, som blir testet ut. Selv om Per Sandberg har vært nevnt, tror vi ikke noe på ham i denne kabalen. Han har samme rolle som Jan Simonsen, Vidar Kleppe og Øystein Hedstrøm. Nyttige for å tiltrekke et spesielt segment blant velgerne, men heller ikke mer.
Kvinnene har sjelden vært fremtredende i FrP. I stortingsgruppen har det vært få; Inger Marie Ytterhorn (nå i stortingssekretariatet og Nobelkomiteen), Ellen Christiansen (ikke medlem), Siv Jensen (se over), Ursula Evje og Karin Woldseth. Av de tre siste er bare Jensen å regne med. Som nestledere har det vært Anne Beth Moslet, Ellen Wibe (ikke medlem) og Siv Jensen (se over). Vi tror det er spesielt tre kvinner som kan bli å regne med fremover, i tillegg til Siv Jensen; Åse Schmidt i Vest-Agder var Hagens frontfigur lokalt i kampen med Vidar Kleppe. Hun har ballast fra sentralstyret, men nådde ikke stortingsmandat i 2001. Bente Thorsen har vært med i FrP lenge, og er i det sterke fylket Rogaland. På Karmøy gjorde hun et meget godt lokalvalg. Vibeke Limi er gift med tidligere generalsekretær Hans Andreas Limi. Hun har vært med siden tidlig på 1980-tallet, og er nå iferd med å bygge seg opp i Bærum, og er nyvalgt i fylkestinget i Akershus. Lokalt kan det også finnes stjerner som vil lyse ved valget i 2005. Men at store deler av den fremtidige ledelsen den dagen Hagen går fra borde er å finne blant dem vi her har nevnt, er vi nokså sikre på.
Nå blir det viktig for alle håpefulle å gjøre en god jobb der de er, posisjonere seg i forhold til sentralstyrevalgene, fylkesledervalgene og stortingsnominasjonene i 2005. Og unngå å gjøre tabber.
Liberaleren føler seg rimelig sikker på at FrP trenger mer enn en person til å erstatte Carl I. Hagen. Alle vet at han ikke kan kopieres. Partiet har derfor behov for et sterkt lag som skal vise bredde og kompetanse. I den lederkabalen som skal legges, er det mange posisjoner som skal fylles, og ikke minst utfylle hverandre. FrP er som andre partier en koalisjon av ulike interesser. Både geografisk, politisk, aldersmessig, og når det kommer til partiets politikk og strategi fremover. Dersom journalistene leter efter den ene som skal erstatte Carl I. Hagen, så bommer de allerede i utgangspunktet.
Når Hagen påstår at han ikke kommer til å blande seg, har vi vanskelig for å tro ham. Han har plassert folk i ulike testposisjoner, og kommer til å følge nøye med. Men hvis noen markerer uenighet i viktige veivalg, venter nok kort prosess.
