Stortinget har samlet seg for den harde høstsesjonen. Trontalen er fremført av kongen, og nå venter alle på regjeringens forslag til statsbudsjett for 2004.
Det blir en spennende høst. Ingen kan si med hundre prosent sikkerhet om regjeringen overlever høstens forhandlinger.
Som liberalister forventer Liberaleren et forslag til statsbudsjett med betydelige skatter – og avgiftslettelser. Først og fremst av ideologiske grunner, men også fordi dette vil være en god og pragmatisk politikk i dagens situasjon. Regjeringen har i Sem-erklæringen lovt skattlettelser, og har en del igjen for å innfri disse løftene. Vi forventer at finansminister Per Kristian Foss på vegne av Samarbeidsregjeringen innfrir store deler av disse løftene i sitt forslag for 2004.
Stramheten i budsjettet er også viktig. Det har så langt gitt resultater med rentenedsettelser fra Norges Bank. Denne stramheten må fortsette. Det er viktig for store deler av næringslivet. I tillegg er ikke den offentlige fattigdommen så stor som mange skal ha det til. Det kommer mye an på prioriteringene i offentlig sektor. Mange av prioriteringene politikerne gjør er feil, derfor ønsker Liberaleren er stramt budsjett fortsatt.
Det er mulig å lage et stramt budsjett som inneholder betydelige lettelser. Vi forventer at Samarbeidsregjeringen gjør dette, men frykter det motsatte. Få signaler så langt innbyr til et statsbudsjett for en med et liberalistisk hjerte.
Løftene om økt forbruk i offentlig sektor har sittet løst de siste månedene. Alle har lovt mye til mer. Kommunene skal få mer, eldre – og syke skal fortsatt være et satsingsområde. Pensjonsutgiftene øker dramatisk og innsatsen på samferdsel skal økes for å nevne noe. Med slike satsingsområder er det umulig å innfri skatteløftene. Det blir også vanskelig å lage et stramt budsjett.
Neste onsdag legger regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett. For å overleve må den ha støtte fra Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet. SV er også nevnt som er samarbeidspartner fra KrF hold, men en slik løsning virker urealistisk. Det bør i alle fall være urealistisk.
Liberaleren håper politikere fra alle parti besinner seg i å konkurrere i et høyest mulig offentlig forbruk. En slik konkurranse forkludrer muligheten til å få et budsjett som er i tråd med vårt hjerte. Først og fremst betyr det et ønske om betydelige skatter – og avgiftslettelser, et ønske vi mer enn gjerne ser Samarbeidsregjeringen deler med oss.
