Kampen mot innvandring når nye høyder, og samler en unison regnbueallianse som så og si inkluderer hele Stortinget.
Det siste året har vist oss en utrolig overbudspolitikk i innvandringsspørsmålet: talsmenn fra både høyre- og venstresiden kjemper en hard kamp i det som kan karakteriseres som NM mot innvandring. Tidligere kom de hardeste uttalelsene mot innvandrere fra Vidar Kleppe og hans likesinnede, men i dag er det ingen partier som kan toe sine hender og si at de har et positivt syn på fri bevegelse av mennesker over grensene. Til og med forholdsvis innvandringsvennlige partier som Venstre og Høyre har kommet med en del snodige utspill. Erna Solberg vurderte å kaste ut utlendinger som er mistenkt for å ha begått kriminelle handlinger, og Odd Einar Dørum fortalte Aftenposten at innvandring ofte innebærer import av vold. Venstresiden i norsk politikk viser også en interessant utvikling: Arbeiderpartiet inngår gjerne samarbeid med FrP i innvandringspolitikken. Og SVs forslag om å ta barnetrygden fra innvandrerfamilier med barn som ikke møter opp på skolen, var en så drastisk snuoperasjon at FrPs John Alvheim mente at SV gikk for langt.
I løpet av bare den siste uken har det haglet på med konkrete tiltak for å begrense innvandring: Overvåkning, aldersgrenser, innsnevringer, reguleringer. Men spørsmålet om vår grensepolitikk handler også om å sette grenser for politikk. Når man ser på enhver utlending som en potensiell forbryter, har det gått for langt! I praktisk politikk er jeg ikke uenig i at man skal stille krav til folk som kommer til landet. Likevel bør norske politikere snu om og se hva som vil være riktig medisin i innvandringspolitikken. Hva er det som får lutfattige mennesker fra den tredje verden til å dra hundrevis av mil opp til et kaldt, lite gjestevennlig og sosialdemokratisk land som Norge? Kanskje det faktum at Norge er et sosialdemokratisk land? Hadde jeg fått sosiale ytelser, som tilsvarer flere tusen ganger den lønnen jeg får i dag, bare ved å flytte til et annet land, hadde jeg gjerne gjort det (selv om jeg hadde fått visse moralske problemer…).
Det er klart at det faktum at Norge er søkkrikt land virker tiltrekkende for mange som må slite flere timer daglig bare med å skaffe seg vann. Hvis politikerne er så redde for at sosiale ytelser blir misbrukt, må det letteste være rett og slett å fjerne dem helt! Konsekvensen vil antagelig bli et drastisk fall i antall asylsøkere. Personlig mener jeg man bør fjerne hele asylordningen, og la private og organisasjoner ta imot dem som måtte trenge beskyttelse. Men la samtidig alle som vil arbeide komme og la seg forsikre av de bedrifter som måtte ha interesse av arbeidskraft. Jeg ser heller ikke noe galt i at mennesker bosetter seg i Norge dersom de ikke lever på andres bekostning. I grunnen er det en ganske pervers idé at politikerne skal kunne bestemme hvor folk skal bo. Enkelte frykter selvfølgelig at Norge kommer til å bli innvadert av flere millioner innvandrere. Imidlertid tror jeg ikke dette er en reell problemstilling: Hvor interessant er det egentlig å dra til et kjølig land der Janteloven styrer store deler av folks adferd? Men man vil la dem som virkelig vil gjøre innsats og ta vare på seg selv og sin familie, få en ærlig dør inn til Norge.
Spørsmålet blir bare når politikerne innser at det i lengden ikke går an å føre en innvandringspolitikk basert på sosialistiske prinsipper: vi tar imot mange som er dømt til å bli klienter, og stenger samtidig ute viktig arbeidskraft. Mye skyldes nok sosialdemokraters frykt for konkurranse om arbeidskraft. Det er antagelig ikke tilfeldig at LO er blant de største motstanderne av arbeidsinnvandring. Inntil virkeligheten innhenter dagens politikere, får vi bare vente på den dagen politikerne erkjenner at nok er nok: det finnes grenser for politikerkontroll, også i innvandringsspørsmålet.
