På en debatt i går la Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis ordførerkandidater ut om hvor solidariske de var, men de var skeptisk til etablering av asylmottak.
I går kveld fikk undertegnede høre et folkemøte, eller pubdebatt, som folkenavnet er på diskusjonen som ble overført på radio. Det var lokalpolitikk som stod i sentrum i en av de mindre kommunene vi har her i landet. Ordførerkandidatene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Høyre, Senterpartiet, Kystpartiet og Venstre stilte opp. En morsom debatt som viser at det er forskjell på liv og lære i enkelte parti.
Tidlig i debatten var det en tilhører som stilte spørsmål til representantene til Ap og SV.
–Dere er de partiene som bruker ordet solidaritet i valgprogrammet dere går til valg på. Hva mener dere med dette ordet, spurte tilhøreren.
De to politikerne la ut det vanlige snakket om fellesløsninger og innsats for de svake gruppene. Omfordeling av goder var poenget der de som har lite skal få mer, og de rike måtte bidra mer til fellesskapet. Et helt greit svar fra to sosialtiske politikere.
Den samme tilhøreren fulgte opp med følgende spørsmål:
–Er asylsøkere en slik gruppe?
Jeg må innrømme at min nysgjerrighet på hva de ville svare på dette økte. Ville solidaritetssakket bli fulgt opp i praksis?
Det er også en kjent sak i lokalmiljøet debatten foregikk i at firmaet Hero har gitt anbud til Utlendingsdirektoratet, UDI, på bosetting av 140 asylsøkere. Anbudskonkurransen avgjøres forresten 15. september.
Til min forbauselse forsvant solidaritetsbegrepet i svaret på dette spørsmålet fra de to omtalte ordførerkandidatene. På spørsmål om de ønsker et asylmottak var svaret nei. Spesielt Arbeiderpartiets kandidat overrasket med et klart og tydelig nei.
Til tross for at dette skal være et mottak for folk som venter på et svar fra staten om de får bli eller må ut av landet, brukte Arbeiderpartiets kandidat arbeidsledighet, den økonomiske situasjonen i kommunen og kriminalitet som stikkord for sin skepsis for et mottak. Han dømte altså en hel gruppe asylsøkere som kriminelle, til tross for at de ennå ikke er kommet til kommunen. Kanskje kommer de heller ikke fordi de største partiene er imot en slik etablering, selv om asylmottak i utgangspunktet er et statlig ansvar.
Hvor er solidariteten de snakket så varmt om tidligere i møte?
Konklusjonen er at det er forskjell på liv og lære. Vil to parti som skal snakke for de svake gruppene ta solidariteten på alvor, bør asylsøkere inkluderes i politikken, selv om vi nå er inne i en kommunevalgkamp. Svarene fra AP og SV var ikke overraskende, men det gir et tankekors på forskjellen mellom liv og lære.
For ordens skyld må jeg nevne at SV var ikke så kvass i svarene som Arbeiderpartiet, men kunne vanskelig forstå at UDI ville etablere et asylmottak så langt nord i Norge når det fantes aktører lengre sør som gjerne ville det. SV var også skeptisk til at det fantes private aktører som ville tjene penger på å ha mennesker i nød i mottak, merkelig, ikke sant?
Venstre var det eneste partiet som ikke hadde noe i mot etablering av mottaket, hyggelig nok.
Solidaritetsbegrepet som Arbeiderpartiet og SV bruker så sterkt i propagandaen må stikke dypere enn inntektsforskjellen mellom fattig og rik. Gjør den ikke det, er begrepet null verdt. Debatten jeg refererer til viser at begrepet om solidaritet brukes i hytt og pinne, uten et reelt innhold, dessverre.
