Seniorsaken Norge er gjennom sitt første år. Organisasjonen har fått 42000 medlemmer siden starten for et år siden.
Seniorsaken fikk en kanonstart for et år siden med mange oppslag i media og profilerte personligheter som slåss for saken. Personer fra media, kultureliten og politikere stod frem med støtte i kampen for bedre kår for de eldre.
De siste 11 månedene har organisasjonen vært mer anonym. Den er oppegående med medlemsblad, foredrag og møter, men får ikke den oppmerksomheten den fikk i starten. Heldigvis for det!
Vi trenger ikke flere pressgrupper slik Seniorsaken håpet på å bli, og kanskje er. Pressgrupper betyr ofte krav om nye offentlige tilbud. Krav om økte bevillinger som politikerne må finansiere gjennom skatter og avgifter. I en slik synsvinkel er det bra at Seniorsaken Norge har blitt borte fra den politiske arenaen.
Personer over 50 – 55 år har det som regel greit i dagens Norge. De har det bra i dag, de vil få det fint som pensjonister.
Denne aldersgruppen hadde ingen problem med å finne jobb som ungdommer. På den måten var det lett å tjene penger. De hadde også lett for å ta utdannelse for de som valgte det sammenlignet med mange av kravene som møter de unge i dag. Det å ha gjeld i ”gamle” dager var lønnsomt. Det var også lettere med boliger i presstrøk.
Denne seniorgruppen vil også få det bra som pensjonister. Wesenlund og co er sannsynligvis blant de siste som kan nyte godt av folketrygden. Det er også bygd opp en svært alders – og helsesektor som skal ta imot denne generasjonen. Tenk bare på alle enerommene på aldershjemmene, som er betalt over offentlige budsjetter.
Behovet for Seniorsaken som organisasjon kan umulig være så påtrengende som inntrykket var i starten for 1 år siden. De 11 siste månedene har anonymitet vært nøkkelordet for organisasjonen. For oss som ikke ønsker flere offentlige ordninger, kan det være like greit at vi slipper å se oppslag med Rolf Wesenlund og Willy Haugli hver gang vi åpner avisen.
For øvrig, gratulere med ett års dagen Seniorsaken Norge.
