Fremskrittspartiets formann, Carl I Hagen, mener det ikke er behov for Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i norsk politikk.
Han vil ha færre partier. Hagen vil ha Fremskrittspartiet og Høyre på den ene siden. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti på den andre.
Selvfølgelig kommer Hagens utspill av behagelighetshensyn. Likevel hadde det vært spennende å se alle eksklusjonssakene dersom Fremskrittspartiet favnet viere enn partiet allerede gjør i dag. Hagen er ikke kjent for å være snill med sine meningsmotstandere internt. Det kryr av eksempler fra 90-tallet og helt frem til i dag.
Det er markedet som bestemmer hvor mange partier vi har. Med markedet menes partimedlemmene og valgoppslutningen til hvert enkelt parti. I dag vil folk ha Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, selv om oppslutningen til disse er lav. Folkets ønske må respekteres.
Med færre partier ville kampen om sakene i hvert enkelt parti ha blitt enorm. Tenk deg kristenfundamentalistene i et fremtidig Fremskrittsparti eller Høyre i alkoholpolitiske saker.
Aldri har flere partier og lister stilt til valg enn det som er tilfelle i år. Det er et grunnleggende sunt tegn ved demokratiet, og medvirker både til større engasjement og økt valgfrihet.
Det politiske kartet hadde vært ryddigere med færre valgmuligheter, men det må komme i andre rekker. Er markedet åpent for mange valgmuligheter, må markedet råde også på dette området.
Hvis en likevel skal komme med et hjertesukk, er det at partiene kunne ha vært flinkere å få frem forskjellene. Få frem ulikhetene mellom de ulike alternativene. Det er politikerne for lite flink til. Med få unntak har vi i valgdebattene en stor sosialdemokratisk masse. Partiprogrammene er mer ulik enn det som kommer frem i media. Politikerne fra samtlige partier bør spille mer på ulikhetene som finnes. Hagen har ikke bidratt til å videreutvikle sitt alternativ i riktig retning for å opprettholde ulikheten mellom de ulike partiene.
