Når døden inntreffes blir mange av oss hyllet, uansett hvilke holdninger som rådet når en var i livet.
På Venstre sin hjemmeside under viseren ”Talerstolen” ligger det et kort innlegg med følgende overskrift: En ekte er død. I innlegget står det: Møtt med skuldertrekk når man er i live. Hylles som en helt når man er død. Patetiske Norge.
Innlegget kan gjelde for mange av oss, men tankene mine gikk til en spesiell person som tidligere i uken omkom i en bilulykke. Som idrettsutøver gjorde denne personen det godt, men levde tydeligvis ikke et A4-liv, noe mange idrettsledere mener en bør gjøre. Han mistet de siste årene status som landslagsdeltaker og økonomiske tilskudd fra idretten på grunn av saker i sitt ”private” liv. Det finnes en rekke oppslag i media om disse sakene.
Etter bilulykken kan vi lese i massemedia om den ene lederen etter den andre som hyller denne personen. ”Det største talentet vi hadde” er et av uttrykkene som brukes. Hvorfor trekke frem all rosen når døden inntreffer, hadde det ikke vært greit å også gi ros når man er i livet?
Smak på setningene møtt med skuldertrekk når man er i live. Hylles som en helt når man er død. De treffer godt både på saken jeg tenker på, men helt sikkert i andre sammenhenger også. Vi må bli flinkere å gi ros i dagliglivet!
Konklusjonen på denne tankespinningen må være at hver enkelt av oss må bli flinkere til å akseptere hvordan friheten brukes. Hver enkelt må få lov til å gjøre hva en vil med livet sitt, uten fordømmelse fra andre hold. Det som er fornuftig for meg, trenger ikke å være det for deg, men du har ingen rett til å dømme meg for mine handlinger. En slik holdning ville ha endret mye, i riktig retning.
