Aftenposten har i dag en stor reportasje om unge mennesker som driver sosialt, frivillig arbeid. Slikt arbeid er positivt, men det er en fallgruve.
Hvordan ville disse unge menneskene ha reagert om de i tillegg til dette arbeidet ville bli kommandert ut til å jobbe 10 timer ekstra i uka? Motstand ville bli straffet hardt, med fengsling eller beslaglegging av eiendeler. Men slikt skjer da ikke, ikke i Norge i 2003. Jo, det gjør det, det er bare litt mer diskre utført. Og alle disse snille menneskene støtter det sannsynligvis.
Nesten all ondskap blir utført i det godes navn eller i det minste kamuflert som det. Vi ønsker jo alltid mest mulig av gode ting. Og det er så lett å bli forført av det man synes er viktig og bra. Mennesker som bruker sin fritid på frivillig, sosialt arbeid, vurderer nok dette som viktig og at flere mennesker burde bidra i deres viktige hjelpearbeid.
Det er selvsagt legitimt å mene at andre bør bidra og endog å oppfordre det til det. Der går imidlertid grensen. Grensen mellom godhet og ondskap går der man ikke respekterer andre menneskers nei og således tvinger dem til å støtte noe mot sin vilje.
I vår ”siviliserte” tidsalder har man lagt bak seg pisken og lenkene. Virkemiddelet er mer indirekte, med unntak av verneplikten lar man folk holde på med et som de vil og så forsyner man seg av overskuddet. Jeg snakker selvsagt om skattlegging. Skatt er ikke frivillig, det er tvangsinnkreving av penger som mennesker legitimt har jobbet for.
La meg bruke meg selv som eksempel. Min økonomi er for tiden tilspisset. Jeg trenger bortimot 20 000 kr i juli for å få hjulene til å gå rundt. Jeg skal i denne sammenhengen forenkle ved å se bort ifra at jeg uten moms og andre ting bare ville trengt 15 000 kr. Jeg skattlegges anslagsvis 33 prosent, hvilket betyr at jeg må tjene 30 000 kr. Med en daglig lønn på bortimot 1 000 kr om dagen betyr det at jeg må jobbe 30 dager (jeg forenkler litt her, jeg jobber 28 dager) istedenfor 20 dager.
Staten har således stjålet 10 dager av mitt liv. 10 dager med sol, sommer og venner. Legger du på momsen og avgifter som vi så bort ifra, har de stjålet 15 dager. Enda ondere!
Jeg er ikke mot skatt fordi jeg er spesielt pengefokusert, juli er litt spesielt for meg. De som kjenner meg vet at jeg snarere ikke interesserer meg for penger, jeg jobber bare når jeg trenger noe konkret. For meg handler det om min tid og min rett til å bestemme hva jeg skal støtte eller ikke støtte. Skatt tar fra meg begge deler.
Dette handler om rettferdighet og frihet. Det handler ikke om en moderat FrP/Høyre-mindre-skatt-politikk. Den eneste rettferdige skattesatsen er en flat skatt på null prosent. Den tynne streken mellom godt og ondt går i skillet mellom skatt eller ikke skatt.
De unge menneskene som jobber frivillig for andre mennesker vil å svært få tilfeller drømme om å stjele penger direkte fra min lommebok. Mennesker i Norge er libertarianere i sin sjel og i sitt personlige levesett, stort sett. Det er derfor Norge er et slikt velstående, sivilisert og bra samfunn, tross alle feil.
Det finnes imidlertid en katalysator for å legitimere ondskap. Gjennom politiske prosesser er det legitimert å behandle mennesker som et virkemiddel som kan skaltes og valtes med. De viktigste prinsipielle debattene handler om hvorvidt hele staten og demokratiet må avskaffes for å få et rettferdig samfunn. Den debatten er imidlertid mer komplisert enn skattespørsmålet i seg selv og kan vente til en annen gang.
Det at vi er imot skatt, betyr imidlertid ikke at vi er imot gode ting. Enhver står fritt til å gjøre gode handlinger, enten de er gode for seg eller for andre. Eller for begge parter. Det er imidlertid grunnleggende urettferdig å tvinge noen andre til å støtte dine gode formål. Gjennom tvang frarøver du deres rett til å selv bestemme og bruker dem som et virkemiddel. Det er ikke en anstendig måte å behandle andre mennesker på.
La meg bruke aviser som et eksempel. Når jeg kjøper Morgenbladet gjør jeg det valget at jeg ønsker å støtte avisen. Den gir meg noe jeg er villig til å betale for. Et vanlig argument for pressestøtte er at det gir mangfold. Det er vel derfor vi i Norge har en anarkistisk dagsavis, en økofilosofisk dagsavis, en liberalistisk dagsavis, en muslimsk dagsavis, en nasjonalistisk dagsavis, en fascistisk dagsavis og en nazistisk dagsavis? Mangfoldet er et skalkeskjul for at ulike maktinteresser får sitt organ.
Det som er interessant i denne sammenhengen er at jeg – over skatteseddelen – tvinges til å støtte en rekke aviser som jeg ikke ønsker å støtte. Det å ikke støtte en ytring er en viktig del av ytringsfriheten. Jeg kan støtte kristnes rett til å utgi sin avis Vårt Land, uten at jeg selv ønsker å aktivt støtte dem. Pressestøtten fratar meg denne muligheten.
Skatt generelt tar fra meg en rekke slike muligheter. Både muligheten til å støtte ting og retten til å la være å støtte ting.
Skatt er den siviliserte ondskap. Den alle er blitt vant til. Den som er nødvendig. Den er virkemiddelet som mennesker bruker for å bruke andre mennesker.
Hvis noen tror det jeg argumenterer mot her er venstresiden i politikken, så tar de feil. Skillet i politikken – og her tenker jeg på alle etablerte partier, både til høyre og venstre – er ikke deres syn på skatt. Skillet handler om hva de ønsker som nødvendige goder. Noen vil ha kultur, andre vil ha økte minstepensjoner. Noen vil ha ditt og noen vil ha datt. De har alle det til felles at de vil tvinge andre til å støtte ens egne preferanser.
Min kritikk gjelder også liberalister, noe som ble spesielt synlig tidligere i vinter i diskusjoner rundt krigen mot Irak. Mitt innspill om at det uansett syn var feil å bruke skattepenger til å finansiere fikk mange til å komme ut av sitt skap og erklære at akkurat dette måtte man prioritere å bruke skattebetalernes penger på.
Hmm… denne artikkelen ble litt mer radikal enn jeg hadde tenkt da jeg begynte å skrive, jeg hadde bare tenkt å påpeke fristelsen ved å bruke onde virkemidler for å oppnå sine gode mål. Veien til helvete er brolagt med gode forsetter.
