Fylkesutvalget i Finnmark fylkeskommune vedtok mandag å etablere et investeringsfond for fiskerinæringa, og starter med minst 22 millioner kroner. Nok en gang bruker politikerne i Finnmark gal medisin for deler av næringslivet.
Det er krise i fiskerinæringen langs kysten. Ikke bare i Finnmark, men langs store deler av kyst-Norge. Den ene konkursen følger den andre. Først og fremst er det kronekursen og renta som er og har vært det store problemet. Politikerne har i tillegg ikke vært flink til nok å gi næringslivet gode nok rammebetingelser.
Fondet som er etablert skal i første rekke besørge egenkapital eller lån til oppstart av virksomhet langs kysten. Det er ikke meningen at fondet skal berge konkursbo eller bedrifter på vei til skifteretten, skriver Finnmarken.
Fungerende fylkesordfører Arne Pedersen har fått det bortimot akkurat som han ville, og behandlingen må vel kunne sies å ha gått i rekordfart. Det er ikke mange dagene siden ideen om et nytt fond ble lansert av Pedersen, og mandag vedtok det ekstraordinære fylkesutvalget «krisepakken» med stor grad av enighet. Pengene skal hentes gjennom fylkesbudsjettet, inntekter fra aksjesalg og SND. Men i typisk finnmarksånd regner politikerne med statlige støtte på 50 millioner kroner. Drømmen til fungerende fylkesordfører er et fond på over 100 millioner kroner.
Næringstildelinger slik Finnmark fylkeskommune ønsker å få til har aldri vært en stor suksess, uansett hvor i landet en leter etter eksempler. Pengene blir fordelt til mange aktører, som i utgangspunktet bør klare seg på egen hånd. Pengene sprees ut slik at det blir ”lommerusk” på hver enkelt mottaker. For å finne eksempler på denne påstanden er det bare å lete opp tildelingene i næringsfondene som finnes i hver enkelt kommune. Der vil påstanden bli bekreftet, i alle fall i de fleste eksemplene. I tillegg skaper disse tildelingene ulike konkurransevilkår mellom bedrifter som får offentlig støtte og de som må klare seg uten. Det er et tankekors at politikerne sjeldent tenker på de som blir forskjellsbehandlet negativt.
Det politikerne burde ha fokusert på var evige og bedre rammebetingelsen for fiskerinæringen og næringslivet generelt. Forenkling av regelverket, spesielt råfiskeloven. Inntjeningsmulighetene for hver enkelt bedrift må forberedes gjennom betydelige skatte – og avgiftslettelser. Det hadde heller ikke vært en ulempe med desentraliserte forhandlinger mellom arbeidstakerne og bedriftene. På den måten ville ingen ha blitt tvungen til å gi høyere lønn enn det regnskapet tåler. Mange konkurser ville ha vært unngått.
Det er viktig at regjeringen og Stortinget fortsetter med en stram budsjettdisiplin for å få renta og kronekursen ytterligere ned. Med dagens system må det gjøres for å kunne konkurrere med våre naboer. Fiskerinæringen er helt avhengig av eksport. Det er mulig å føre en stram pengepolitikk selv om en prioriterer skatte – og avgiftslettelser. Det er kun snakk om prioriteringer.
Politikerne i Finnmark skulle sammen med resten av landet ha sett på slike løsninger. Det er ikke sikkert alle fiskebrukene ville ha vært reddet med en ny næringspolitikk, men situasjonen hadde vært langt bedre enn i dag. Nye fond er ikke løsningen. Vi etterlyser et systemskifte i næringstenkingen!
